Eli Therese Gran- I skyggen av egen identitet

SKYGGEBARN- Jeg tar en prat med forfatteren, Eli Therese Gran. 

 

Klokken er ti på kvelden. Skal jeg tørre å ringe forfatteren for å prate litt om boken ? Jeg grubler ikke lenge, før jeg plutselig hører i den andre enden: Hei, det er Eli.

Jeg har skrevet ned noen spørsmål på forhånd. Dette for å trygge meg selv, dersom pratet plutselig skulle stoppe opp. Heldigvis er stemmen til Eli vennlig og praten går lett.

 

Fortelle litt mer om bakgrunnen for boken din ? Hvorfor ønsket du å skrive denne boken ?

– Kan ikke si konkret når tanken om bok kom opp. Men etter at jeg fikk egne barn ble jeg mer bevisst på adopsjon og barnets utvikling etter fødsel og årene etterpå.

Fra jeg var liten følte jeg meg annerledes. Det var trolig mangel på fakta som gjorde at interessen økte for å finne ut hvem jeg var og hvordan ting hang sammen.  Jeg skrev boken for meg selv, men jeg er glad dersom andre også kan få utbytte av min historie. Boken heter Skyggebarn for jeg har følt at jeg har levd i skyggen av min egen identitet.

 

Du skriver en del om identitet og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Hva er dine tanker rundt dette ?

–  Jeg var veldig liten, da jeg merket at jeg var annerledes enn alle de andre barna. Min identitet ble etterlatt i Sør- Korea. Det var en del av bagasjen som ble glemt igjen. Jeg ble sendt til Norge, men jeg følte meg aldri hjemme her. Jeg ble påført en nytt traume da jeg kom til min nye familie i Norge. Utad fremsto vi som en lykkelig familie, men jeg hadde ikke en god oppvekst.

Jeg har fremdeles vanskeligheter med å knytte og holde på relasjoner rundt meg. Dette gjelder også ovenfor min egen familie som barn og mann.  Jeg arbeider fortsatt med å finne gode teknikker, slik at hverdagen skal fungere best mulig. Kanskje jeg må forholde meg til min egen identitetskrise hele livet ? Jeg føler at jeg ikke kan fortelle verden hvem jeg er.

 

For meg var det stekt å lese da du fikk høre, fra dine foreldre, at du ikke var ønsket til Norge. Fortell litt hva dette gjorde med deg.

-Min bror var en del av familien på bakgrunn av innenlandsadopsjon. Da jeg kom til Norge, var dette trolig deres nye prosjekt. Jeg husker godt første gang jeg hørte at jeg ikke var ønsket. Jeg var ca. 10 år gammel. På en måte kom ikke ordene så uventet. Jeg fikk endelig en bekreftelse på den følelsen jeg hadde hatt lenge. Etter den dagen så jeg på foreldrene mine og livet som fiender. Jeg ville bare bort. Jeg begynte tidlig å stjele og røyke. Jeg fikk ikke dårlig samvittighet ovenfor mine foreldre. Jeg fikk aldri aksept fra noen. Dette er trolig det viktigste for adoptivbarn.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal stille dette spørsmålet. Du har tatt en del valg i livet bla. da du ga barnevernet omsorgen for barna dine eller leve i et voldelig forhold. Slik jeg forstår boken begrunner du mange av valgene dine med adopsjonen. Kan valg i livet begrunnes med adopsjon ?  

–  Dette er et godt spørsmål. Jeg har aldri tenkt på dette før. Jeg har ikke svaret på dette spørsmålet. Alle valg kan ikke tillegges adopsjonen eller følgende av den. Det er opplagt at miljøet man vokser opp i har betydning for hvordan man tar valg.  Familie, venner og øvrige felleskap spiller alle inn på hvordan et menneske blir påvirket. Mine valg ble tatt fordi jeg hele livet har kjent på en uro. Og jeg vektla ikke hva andre måtte mene. Jeg var aldri fornøyd med meg selv og famlet i blinde etter hvem jeg var eller hva jeg betydde for andre.  I dag har jeg erkjent at jeg kan leve med det jeg har, eller mangler, fordi jeg får hjelp til å regulerer følelser og reaksjoner når de blir for tunge å håndtere på egen hånd.

 

Tusen takk for at du pratet med meg og delte dine tanker om boken, Eli Therese Gran. Du har skrevet en viktig bok innen adopsjon.

-Andrea Johanna-

 

 

 

 

Skyggebarn- kan valg i livet begrunnes med adopsjon ?

SKYGGEBARN AV ELI THERESE GRAN 

Mine tanker..

 

Jeg leser de siste setningene i boken:

” Et sted i speilbildet mitt ser jeg et blikk, et utseende som kommer fra to personer som er unikt lik meg “

I løpet av noen timer har jeg lest hele boken. Jeg slår boken sammen, og føler meg så rar. Kroppen er full av følelser. En følelse av kvalme kommer plutselig. For meg er det nesten ubehagelig å lese en bok om adopsjon skrevet av en adoptert kvinne fra Sør-Korea. Historien til Eli Therese Gran kan ikke sammenlignes med min egen historie, men likevel er det mange situasjoner og tanker som treffer meg dypt flere ganger.

 

REAKTIV TILKNYTNINGSFORSTYRRELSE 

Eli Therese Gran er i dag 51 år. Skyggebarn er hennes første bok. Hun er født i Sør-Korea og kom til Norge da hun var ca. ett år gammel.

I starten av boken beskriver forfatteren seg selv som følgende;

” Jeg er adoptert og det er komplisert”  “

Allerede her må jeg stoppe opp litt og trekke pusten.  Ja, jeg er tildels enig i den beskrivelsen. Forfatteren beskriver innledningsvis at hun store deler av livet har gått til psykolog og terapi for å finne seg selv. Forfatteren beskriver sin reise og stadig leting etter sin egen identitet på en sann og realistisk måte.

Forfatteren skriver tidlig at hun fikk diagnosen; reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Dette er et uttrykk som stadig dukker opp i forbindelse med adopsjon. Forfatteren beskriver videre at hun hele livet har hatt vanskeligheter med å knytte gode relasjoner til mennesker. Dette er et eksempel som jeg tror mange adopterte vil kjenne seg igjen i, inkludert meg selv. Jeg tror reaktiv tilknytningsforstyrrelse kommer i mange grader. For forfatteren kommer dette tydelig frem gjennom alle valgene hun har tatt i løpet av livet, noen valg frivillig og noen ufrivillig.

TØFF OPPVEKST 

Ett av valgene som forfatteren ikke kunne velge, var den familien hun kom til i Norge. Det er vondt å lese om hennes tøffe oppvekst, særlig om de årene hun ble utsatt for vold i familien. Foreldrene utøvet vold for å oppdra barna. Dette medførte bla. til at hun startet med å stjele og røyke i en alder av 12 år. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var da forfatteren hørte, at foreldrene hadde kranglet om at de aldri skulle ha adoptert henne. Det er en smerte, som jeg kan føle, mellom linjene i boken.

Forfatteren beskriver hennes egen brutale reise gjennom livet. Hun beskriver bla. møte med barnevernet, abort, forelskelse med en innsatt på Ila fengsel, vold i kjæresteforhold og utallige kjærester. På mange måter forstår jeg ikke hvordan en ung kvinne kan velge alt dette i livet. Slik jeg leser og oppfatter forfatteren begrunner hun tildels alle valgene med adopsjonen. I mitt hodet er det ikke så enkelt. ALLE har valg i livet, uansett om det ligger en adopsjonshistorie i bunn eller ikke. På en annen side kan jeg også forstå alle valgene. Hvordan kan et barn, ungdom og senere voksen ta gode valg, når hun aldri har hatt gode rollefigurer i livet ? Livets kompass er avhengig av riktig kjærlighet, trygghet, tillit og gode rollefigurer.

Jeg anbefaler boken til alle adopterte, foreldre og fagpersoner som arbeider med barn og unge.

Kan valg i livet begynnes med adopsjon ?

Jeg har pratet med forfatteren. I morgen vil jeg skrive litt om hva forfatteren sa, da jeg stilte henne dette spørsmålet.

-Andrea Johanna-