Jeg sjekker inn på Grand Hotel

GRAND HOTEL I OSLO 

Lei av å støvsuge hjemme ? Lei av all maten som grises på klær og stoler? Frokosten som skulle bli idyllisk, ble alt annet. Jeg kan bli lei mammalivet og at hverdagen er kun preget av rutiner. Derfor booket jeg meg inn på Grand hotel forrige helg ! Her er noe bilder fra oppholdet ! ( video fra oppholdet er på instagram ) 

Genser er fra Line of Oslo. Tips: bytt ut knappene, dersom de ikke passer til resten av antrekket. Perlehuset har mange fine. Skjørt er fra self- portrait.

Jeg elsker Grand Hotel. Hotellet oser av historie og luksus. Jeg fikk rom i 6. etg. med en fantastisk utsikt mot Karl Johan.

Feirer livet !

Inviter noen venninner til et glass champagne !

Nydelig frokost fra 07.00-11.00. Alle fikk utdelt hansker i tråd med regler om smittevern.

Tusen takk for et magisk opphold !

Anbefaler alle mødre med små barn om å ta en pause fra mammalivet og booke et døgn på Grand Hotel. En natt søvn uten å bli vekket er magisk !

-Andrea Johanna-

« din biologiske mor var prostituert «

Foto: tv2


SPORLØS SESONG 7 EPISODE 4 – GUATEMALA

Det er søndag og det betyr enda en reise med tv2 programmet, Sporløs. Tekoppen er klar og den varmer hendene mine. Jeg setter meg i sofaen med hele familien. Hver reise er annerledes, selv om alle har det samme målet: finne hele historien. 

 

FEIL FARGE OG FEIL HØYDE 

Alexa Maria var bare ca. to år gammel da hun ble adoptert til Norge. Reisen fikk fra Guatemala til en liten gård i Nordfjordei. Alexa Maria forteller om en barndom som var preget av mye usikkerhet og mange spørsmål som hun ikke klarte å besvare. Alle spørsmålene og kommentarene om hudfarge, høyde eller hjemlandet førte til at hun alltid har kjent på et stort hull i tilværelsen.

Det eneste hun har er et baby bilde av seg selv og fostermoren. Alexa vet også at moren hennes var født i Honduras, men måtte flykte ulovlig til Guatemala.

Det var kun et ord som kom ut av munnen til Alexa, da programlederen spurte om hun ville dra til Guatemala: ENDELIG.

 

FOSTERMOR 

Reisen går til Guatemala City der de blir møtt av etterforskeren, David. David forteller at morens navn ikke fremkommer av noen registre, men et annet navn blir første ledetråd, Alexas fostermor.

I en liten bygd seks timer fra hovedstaden, kan endelig Alexa få møte kvinnen som passet på henne som baby. Det er tydelig at dette møte betyr mye for dem begge. Moren til Alexa var bare 16 år gammel da hun fikk Alexa. Hun ga bort barnet til sin venninne. Fostermoren forteller at hun passet på Alexa i ni måneder, men at hun aldri fikk Alexa tilbake fra et sykehusopphold. Sykehuset kunne ikke gi barnet tilbake til fostermoren, fordi hun ikke var biologisk mor.

-Det var en stor lettelse å få beskjed om at fostermoren ikke hadde fått betalt for å passe på meg, forteller Alexa. Alexa sier selv at hun kjente på en stor takknemlighet for at fostermoren hadde gitt henne kjærlighet og omsorg som en mor ville ha gjort. Fostermoren vet ikke hvor moren til Alexa er i dag, men at hun jobbet på en bar.

PROSTITUERT 

I et av de farligste områdene i Guatemala City leter de etter en bar der moren skal ha jobbet. Alexa får informasjon om at moren var prostituert.

Personlig var dette noe jeg fryktet aller mest å høre, da jeg selv startet Sporløs reisen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fryktet alltid det verste. Jeg ventet derfor spent på reaksjonen til Alexa. Den kom aldri. De finner baren, men de får ikke slippe inn med kamera. Hele stedet er mørkt, trist og dystert. Jeg forstår ikke helt hvordan Alexa klarer å beholde en slik ro.

Reisen fortsetter til Honduras. Hele tiden får de beskjed om å passe seg og være forsiktige. Det er kanskje ikke så rart siden Honduras hovedstad er en av byene i verden med flest mord.

Bak i en politibil blir de fraktet til en større politistasjon der registeret er. På veggen utenfor politistasjonen henger det bilder av savnede barn. Slike bilder gjør utrolig inntrykk på meg. Det er lett å tenke: det kunne vært meg. Det blir treff i databasen på Alexas biologiske mor. Hun befinner seg i en by som heter El Progreso.

RØRENDE MØTE

Alexa hadde nesten gitt opp håpet om å få treffe sin biologiske mor, men i nabobyen Monte Fresco kan endelig reisen ta slutt for Alexa. Det er sterkt å høre fra moren at hun ikke hadde noe å tilby datteren på den tiden. Det var derfor hun måtte gi henne bort. Moren virker oppriktig glad for at Alexa er tilbake, og hun ønsker å gripe sjansen til å be om tilgivelse. Tårene og ordene sier alt. Moren faller på knærne i det hun klemmer Alexa. Det er vanskelig å holde tårene tilbake. Mor og datter ser like ut.

 

Tusen takk til Alexa for at du tørr å dele så mye av deg selv og alt du har opplevd i barndommen. Det er veldig modig å delta på Sporløs i en alder av 20 år. Du er sterk og jeg håper du vil bli enda sterkere etter denne reisen.

-Andrea Johanna –

 

 

 

« redd for å bli avvist igjen «

Foto: TV2

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 3 – BRASIL

Det er søndag og det er klart for en ny episode av Sporløs. Igjen gjør jeg meg klar for å sette meg inn i en ny historie om adopsjon og forhåpentligvis svar på hvorfor utfallet ble adopsjon. Barna sitter i pysj og sier: Kanskje han finner mamma og pappa ? 

 

” REDD FOR Å BLI AVVIST IGJEN “

Tomas Roberto ble adoptert fra Brasil da han var ett år gammel. I dag er han 25 år. Tomas forteller at han alltid har lurt på hvorfor han ble adoptert. Dette har medført at følelsen om å bli forlatt stadig kommer tilbake, og at han aldri har funnet sin plass. Tomas forteller åpent og ærlig om vonde følelser han har hatt fordi han alltid har lurt på hvor han egentlig kom fra.

Det er noe med Tomas som gjør at jeg blir veldig grepet av han som person og ikke minst hvordan han klarer å sette ord på sine følelser. Det er vondt å høre når han forteller om at han i perioder i livet har mistet livsgnisten pga. fortiden.

Reisen går til Brasils største by, São Paul, der ca. 20 % av urbefolkningen lever i fattigdom. I det bilen kjører forbi barn som bor på gaten, er det forståelig at Tomas gir uttrykk for at han kunne også ha vært et gatebarn. I adopsjonspapirene til Tomas står det et navn på biologisk mor, men navnet dukker ikke opp i nasjonale registere. Søket etter biologisk slekt starter derfor ved barnedomstolen for å finne mappen til Tomas.

I følge opplysningene var det bestemoren som hadde levert Tomas til barnehjemmet. Tomas var kun en uke gammel da han ankom barnehjemmet. Tomas får også beskjed om at moren hans bodde i perioder på gaten og at hun slet med psykiske problemer. Det fremgår også av papirene at navnet på moren hans er stavet annerledes enn det som er skrevet i adopsjonspapirene til Tomas.

BARNEHJEMMET OG VIL AVLUTTE SØKET 

Turen går videre til barnehjemmet hvor Tomas bodde på i ca. ett år. Her får han møte kvinnen som passet på han da han var baby. Det er en tydelig lettet Tomas som får se sovesalen der barnesengene lå på rekke og rad. -Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet, forteller han.

Thomas ønsker å avslutte søket, fordi han er fornøyd med det han har opplevd så langt på reisen. Det han frykter aller mest er å bli avvist.. nok en gang i livet. Det orker han bare ikke.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg, ved denne episoden, er da han forteller at han har hatt perioder i livet der han har ønsket å forlate denne kloden. Thomas er uvanlig ærlig om sine tanker knyttet til sin historie og vonde følelser om å bli forlatt. Jeg sitter ingen med en voldsom respekt og beundring over denne sårbare gutten.

MØTE MED LILLESØSTER OG EN SYK MOR 

Plutselig får Tomas en uventet beskjed. Den lokale tolken har klart å finne lille søsteren til Tomas og resten av familien. Han velger å fortsette på reisen.

En time kjøretur senere blir det et rørende møte mellom Tomas og søsteren. Møte med biologisk mor  blir anspent og ubehagelig for Tomas. Det er en syk mor som står foran han, og som dessverre ikke kjenner han igjen på grunn av sykdommen. Først da kommer tårene fra Tomas.

 

Dette er en episoden som jeg kommer til å huske i lang tid. Først og fremst på grunn av Tomas og hans ærlige tanker om sin egen historie. Møte med biologisk mor kan virkelig ha mange utfall. Her var det psykiske problemer og at mor ikke kjente igjen historien som at hennes eget barn var kommet tilbake.

Tusen takk, Tomas fordi du setter ord på det mange adopterte kan føle på. Du er et forbilde og jeg håper virkelig at du har funnet livsgnisten tilbake !

 

 

 

 

Hjemme hos Erna Solberg for ett år siden

Foto: Privat

VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING 2020

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg var invitert hjem til Erna Solberg for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. I fjor var vi ca. 100 mennesker som personlig ble invitert hjem til statsministerboligen på bakgrunn av en søknad. I min søknad skrev jeg om adopsjon, rasisme og etteradopsjon. En av gjestene som jeg ble kjent med het Anna. 

 

VIKTIG MARKERING

Hvorfor er det viktig med en dag som denne? Selvmord er et samfunnsproblem som angår oss alle. Temaet skaper ofte sterke reaksjoner i oss. I følge data fra Dødsårsaksregisteret fremkommer det at det i 2018 var 674 mennesker som tok selvmord i Norge. Av de 674 livene som gikk tapt var 202 kvinner og hele 472 menn. Selvmord angår oss alle fordi vi ofte kjenner noen som har tatt livet sitt, prøv å ta livet sitt eller gitt uttrykk for et ønske om å avslutte livet. Hvert år berøres ca. 5000 – 6000 etterlatte eller nærstående på grunn av selvmord. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen fortsetter å sette fokus på nettopp denne viktige dagen. Erna Solberg holder i dag et åpent digitalt møte for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging.

VIS AT DU SER. VIS AT DU LYTTER. VIS AT DU BRYR DEG.

I følge organisasjonen Leve, er budskapet i år: SAMMEN FOR FOREBYGGING AV SELVMORD

Vi har alle et ansvar for å bry oss. Anna prøvde å ta livet sitt for noen år siden. Dagen hjemme hos Erna Solberg betydde enormt mye for henne. Anna skiver til meg:

I fjor var jeg hjemme hos Erna Solberg i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg var spent, redd og grudde meg litt, men hadde jeg visst hvor mye denne dagen skulle bety, hadde jeg ikke trengt å grue meg sånn. Men alt er mulig. Jeg bestemte meg for å være åpen om hvorfor jeg var der, og tørre å fortelle min historie til de jeg møtte der. Åpenhet er viktigere enn man tror når det kommer til selvmord. Det som skjedde etterpå er nesten rart å tenke på. Andrea og jeg traff hverandre senere, og vi skrev en kronikk sammen om det å sette av tid til andre mennesker. I stor grad er det nettopp det denne dagen handler om. Tid til å se menneskene rundt deg, tid til å høre og bry deg. Jeg har lært mye om dagen i fjor ,og jeg fikk oppleve mye etterpå. Dette takket dagen hjemme hos Erna Solberg. Anna U. 

 

– Andrea Johanna –

« Jeg er glad hun satte meg bort «

Foto: TV2

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 2 – FILIPPINENE 

Igjen er det søndag og hele familien er samlet for å se på TV2- programmet Sporløs. Barna vet nå at programmet handler om adopterte som søker etter sin biologiske slekt. Fortsatt synes jeg det er rart at det er to år siden jeg dro ned til Costa Rica for å lete etter mine biologiske foreldre. Jeg forstår deltagerne når de forteller om et ønske om å få svar på ubesvarte spørsmål. Spørsmål om noe så grunnleggende som opphav. 

 

“JEG ER GLAD HUN SATTE MEG BORT “

I kveldens episode møter vi Cristina Maria som gjentatte ganger har søkt om å få delta på TV- programmet Sporløs. Det forteller meg at ønske om å få svar om sin egen adopsjonshistorie har vært sterk.

Cristina ble født i Filippinene. Cristina har lite informasjon om sin biologiske mor, men hun har et fotoalbum fra barnehjemmet. Bildene viser en liten, svak og underernært baby. Cristina forteller at hun ønsker å møte sin biologiske mor for å takke henne. Tilsvarene tanker hadde jeg også før avreise. Men i ettertid forstår jeg ikke mitt ønske om å takke. Hva skal jeg egentlig takke for ? Det er litt underlig at mange adopterte nettopp forteller at de ønsker å takke sine biologiske foreldre.

 

Letingen starter i hovedstadsregionen Metro Manila på et sykehus, der moren ble fraktet til etter fødselen. De har kun et navn å gå etter. Cristina får en naturlig reaksjon utenfor sykehuset, og det er tydelig at det går sterkt inn på henne. Tankene går til da moren hennes bar henne i magen.

Reisen går videre til et nasjonal senter for mental helse. Cristina får beskjed om at hennes mor var innlagt der i åtte år. Senter for mental helse kan dessverre ikke fortelle mye mer. Den eneste ledetråden de får er et stedsnavnet; Arayat Quezon City.

I denne byen får Cristina beskjed om at hennes biologiske mor døde i 2011. Årsaken var trolig hjertestopp eller et epileptisk anfall. Cristina tar begge hendene foran øyne og tårene strømmer på. Jeg kan kjenne og forstå skuffelsen hennes. Det å dra hele veien til sitt hjemland og få en slik brå beskjed.

 

Det som gjør sterkest inntrykk på meg ved denne episoden er faktisk slumområdene som de viser. Barn som løper nakne på gaten og familier som bor blant søppel og møkk. Jeg merker at mine egne barn også reagerer på disse scenene. Jeg tror ikke de har vondt av å se at mange mennesker i verden bor nettopp slik. Mine barn ønsket senest i dag deres tredje store elektriske bil.. kontrastene blir veldige store og tydelige

Cristina ønsker å ta siste farvel med sin biologiske mor og drar til kirkegården. Der får de beskjed fra vaktmesteren at det også var en annen kvinne som hadde oppsøkt samme grav som Cristina. Denne kvinnen viser seg å være søsteren til Cristina. Likheten mellom søstrene er påfallende og de gir hverandre en lang klem.

Cristina får informasjon om at moren var syk, slik at hun ikke klarte å ta hånd om sine barn.

Det blir en fin avslutning fordi Christina får alle svarene på hun har lurt på i 30 år. I tillegg sier hun      ” Jeg er glad hun satte meg bort ”

Tusen takk, Cristina fordi du viser at denne reisen var så viktig for deg. Du er moden og har mange positive og gode refleksjoner rundt din egen adopsjonshistorie !

-Andrea Johanna-