« Jeg er glad hun satte meg bort «

Foto: TV2

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 2 – FILIPPINENE 

Igjen er det søndag og hele familien er samlet for å se på TV2- programmet Sporløs. Barna vet nå at programmet handler om adopterte som søker etter sin biologiske slekt. Fortsatt synes jeg det er rart at det er to år siden jeg dro ned til Costa Rica for å lete etter mine biologiske foreldre. Jeg forstår deltagerne når de forteller om et ønske om å få svar på ubesvarte spørsmål. Spørsmål om noe så grunnleggende som opphav. 

 

“JEG ER GLAD HUN SATTE MEG BORT “

I kveldens episode møter vi Cristina Maria som gjentatte ganger har søkt om å få delta på TV- programmet Sporløs. Det forteller meg at ønske om å få svar om sin egen adopsjonshistorie har vært sterk.

Cristina ble født i Filippinene. Cristina har lite informasjon om sin biologiske mor, men hun har et fotoalbum fra barnehjemmet. Bildene viser en liten, svak og underernært baby. Cristina forteller at hun ønsker å møte sin biologiske mor for å takke henne. Tilsvarene tanker hadde jeg også før avreise. Men i ettertid forstår jeg ikke mitt ønske om å takke. Hva skal jeg egentlig takke for ? Det er litt underlig at mange adopterte nettopp forteller at de ønsker å takke sine biologiske foreldre.

 

Letingen starter i hovedstadsregionen Metro Manila på et sykehus, der moren ble fraktet til etter fødselen. De har kun et navn å gå etter. Cristina får en naturlig reaksjon utenfor sykehuset, og det er tydelig at det går sterkt inn på henne. Tankene går til da moren hennes bar henne i magen.

Reisen går videre til et nasjonal senter for mental helse. Cristina får beskjed om at hennes mor var innlagt der i åtte år. Senter for mental helse kan dessverre ikke fortelle mye mer. Den eneste ledetråden de får er et stedsnavnet; Arayat Quezon City.

I denne byen får Cristina beskjed om at hennes biologiske mor døde i 2011. Årsaken var trolig hjertestopp eller et epileptisk anfall. Cristina tar begge hendene foran øyne og tårene strømmer på. Jeg kan kjenne og forstå skuffelsen hennes. Det å dra hele veien til sitt hjemland og få en slik brå beskjed.

 

Det som gjør sterkest inntrykk på meg ved denne episoden er faktisk slumområdene som de viser. Barn som løper nakne på gaten og familier som bor blant søppel og møkk. Jeg merker at mine egne barn også reagerer på disse scenene. Jeg tror ikke de har vondt av å se at mange mennesker i verden bor nettopp slik. Mine barn ønsket senest i dag deres tredje store elektriske bil.. kontrastene blir veldige store og tydelige

Cristina ønsker å ta siste farvel med sin biologiske mor og drar til kirkegården. Der får de beskjed fra vaktmesteren at det også var en annen kvinne som hadde oppsøkt samme grav som Cristina. Denne kvinnen viser seg å være søsteren til Cristina. Likheten mellom søstrene er påfallende og de gir hverandre en lang klem.

Cristina får informasjon om at moren var syk, slik at hun ikke klarte å ta hånd om sine barn.

Det blir en fin avslutning fordi Christina får alle svarene på hun har lurt på i 30 år. I tillegg sier hun      ” Jeg er glad hun satte meg bort ”

Tusen takk, Cristina fordi du viser at denne reisen var så viktig for deg. Du er moden og har mange positive og gode refleksjoner rundt din egen adopsjonshistorie !

-Andrea Johanna-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg