Min første ordentlig seng
Jeg husker faktisk den dagen lederen på barnehjemmet viste meg sengen som skulle bli min. Fem år gammel liten jente med guttekort hår. De som arbeidet på barnehjemmet hadde klippet det lange håret mitt, da de ikke ønsket lus på alle barna. Jeg minnes at jeg var stolt og faktisk glad for å kalle det “min seng”. Det var flere eldre barn som jeg måtte dele soverom med. Det føltes trygt, fordi mine søsken var i rommet ved siden av, og det siste jeg ønsket var å sove alene.
Men det var her tankene og tårene kom på kvelden. Jeg husker at jeg var redd, ensom og liten. Det var ingen som skjønte hvordan jeg hadde det. Det var ingen jeg kunne prate med. Jeg husker følelsen av å kjempe hver dag for å holde meg sterk, både på vegne av meg selv, men også fordi jeg måtte ta vare på mine to små søsken. De var alt for meg. Det var de som fikk meg til å jobbe og stå på på barnehjemmet og aldri gi opp. Jeg påtok meg en rolle som voksen, i en alder av fem år. Jeg anså det som min jobb å holde oss tre søsken sammen. Dersom jeg ikke klarte det, ville jeg aldri tilgi meg selv.
De første ukene på barnehjemmet gjemte jeg ekstra mat i skuffen under sengen. De som jobbet på barnehjemmet fant stadig mat i skuffen under sengen min. Men de så aldri at jeg selv spiste maten. Maten gjemte jeg, slik at jeg kunne gi mat til mine søsken som da var ett og to år gamle. Jeg var sjenert, og slapp ingen voksne inn på meg. Utenom en dame som arbeidet frivillig på barnehjemmet. Glori, kalte jeg henne.
Under puten gjemte jeg også mitt første fotoalbum av min nye familie. Jeg hadde aldri sett et fotoalbum før, og dette var den fineste boken jeg noen gang hadde sett. Det var et lite album med noen skjønne bilder fra Norge. På bildene var det et lykkelig par som smilte mot meg, det var en hund, et hus, en bil og masse snø ! Hver kveld måtte jeg se igjennom albumet og studerte nøye hvert bilde på nytt. Hver gang oppdaget jeg noe nytt ved hvert bilde. Jeg la albumet pent under puten, og jeg husker at jeg fra da av la meg med en viss ro. Jeg visste at jeg skulle få nye foreldre og komme til et nytt land.
Det var en fin og myk seng som fortsatt står på barnehjemmet. Nøyaktig på samme plass. Selv om jeg har dratt til Norge, står ikke sengen ubrukt. I dag er det et annet barn som sover der.
Det er fortsatt ti barn på barnehjemmet som alle trenger nye foreldre.
Erna Solberg, adopsjon er en fantastisk måte å få barn på ! Det er så mange barn som bor på barnehjem og som trenger nye foreldre.