Tema adopsjon kan ofte forbindes med noe alvorlig. Det er noen ganger jeg spør meg selv : Hvordan ville livet mitt vært dersom jeg ikke hadde blitt adoptert ?
I går kom jeg over en artikkel som var publisert i Stavanger Aftenblad 27. november 2018. I artikkelen ble den anerkjente norske sosialantropologen, Signe Lise Howell intervjuet. Signe Lise Howell har utdannelse fra University of London og tatt en doktorgrad ved Oxford University. Professoren begynte i 1990 årene å forske på et av antropologiens største tema, slektskap. Gjennom empirisk forskning har hun forsket på internasjonal adopsjon og ideer om slektskap i Norge. I 2007 mottok hun Forskningsprisen ved Universitetet i Oslo.
Det fremkommer av intervjuet at forskeren Howell mener det er egoistisk å lete etter sitt biologisk opphav. Hovedbegrunnelsen for denne påstanden er i følge Howell at det viktigste er hvem man lever sammen med og miljøet. Howell uttrykker i intervjuet at det er relasjoner som etableres i familien som er betydningsfulle.
Forskeren sier videre at hun ikke ser det store poenget med å lete etter biologisk opphav når det er adoptivforeldrene som gir barnet den virkelige omsorgen og kjærligheten til barnet.
Jeg har vært i kontakt med professoren, Howell, og hun uttrykker at selve ordet egoistisk kan oppfattes litt sterkt. Men at hun mener at det å søke etter biologisk familie ofte er lite gjennomtenkt fra adoptivbarnet side, men mer for å tilfredstille egen nysgjerrighet.
Det var flere adoptivbarn som reagerte på artikkelen fra Stavanger Aftenblad. En av de som tok til motmæle var adopterte, Cathrine Toft, som er adoptert fra Sør- Korea. Hun var ikke enig i påstanden om at det er egoistisk å lete etter biologisk familie. Toft mener at det å søke etter biologisk opphav ikke har noen sammenheng om hvordan barnet har hatt det i Norge. Hun uttrykker også at alle adopterte ikke kan puttes i en bås og kalles egoister, selv om de ønsker å oppsøke biologisk familie.
Hva med min reise ?
Jeg forstår påstanden og er tildels enig med professor Howell. Jeg kjente på følelsen av egoisme da jeg bestemte meg for å dra til Costa Rica for å oppsøke biologisk foreldre. Mye av denne følelsen var nettopp av hensyn til hva mine foreldre i Norge ville si og føle. Men samtidig kjente jeg på at jeg som voksen kan selv bestemme om jeg ønsker å oppsøke biologisk familie. På en annen side er det noe helt annet med de som er igjen i Costa Rica. De tok en avgjørelse for mange år siden som de kanskje er ferdige med. Det er flere som mener det er egoistisk å bare trappe opp tretti år etterpå og si hei til biologiske foreldre. Det er flere historier hvor foreldrene ikke ønsker å bli funnet for eksempel dersom ingen vet om at barnet er satt til adopsjon. Hvordan familien eller biologisk familie vil reagere når barnet vil oppsøke biologisk familie vil nok variere mye.
Det jeg ikke er enig med Howell er at hun ikke ser poenget med å oppsøke biologisk foreldre. For min del så husker jeg så mye. Og det jeg ikke husker ønsker jeg å få svar på. I løpet av disse tretti årene i Norge har spørsmålene blitt flere og tydeligere for meg. Det at jeg har tatt en avgjørelse på at jeg ønsker å oppsøke biologisk familie, mener jeg ikke kan karakteriseres for egoistisk. For min del har det vært et veloverveid valg og med rett motivasjon; nemlig å finne svar på alle spørsmål om hvordan mine første leveår var og en forklaring på hvorfor adopsjon ble den endelige løsningen på historien. Jeg har aldri vært i tvil hvem mine foreldre er. Det er de som hentet meg på barnehjemmet og som siden har gitt meg ALT annet enn selve fødselen.
– Å adoptere betyr ” å ta til seg et barn som sitt eget “
– I Norge er det i dag tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt
– I fjor kom det bare 95 barn til Norge fra de tre foreningene. Dette er det laveste tallet siden 1979.
– Barna kommer først og fremst fra Colombia, Sør- Korea og Sør-Afrika. Det var et klart flertall av barna som kom til Norge som var under 2 år ved ankomst.
– Det er Barne, ungdoms- og familieetaten ( Bufetat ) som skal godkjenne familier som vil adoptere
– Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ( Bufdir ) er Norges sentralmyndighet for adopsjon. De er også klageinstans dersom en adopsjon ikke blir godkjent i Bufetat
– 1. juli 2018 trådte ny adopsjonslov med tilhørende forskrift i kraft.
– Det foreligger et forslag om endringer i adopsjonsforskriften § 1 fjerde ledd. Forslaget til endring går ut på at det skal være en godkjenningsramme ved adopsjon og ikke at søkerne må godkjennes for både ett barn under 5 år og søskenpar. Forslaget innebærer at søkerne kan velge mellom å bli godkjent kun for ett barn eller om de også ønsker å bli vurdert for ett barn og/ eller søsken.
– Et mål for dagens regjering er at de skal arbeide for å gjøre adopsjonsprosesser raskere og enklere både utenlands og innenlands.
– Alle adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om sin biologiske bakgrunn. Dette må fremmes skriftlig til Bufdir.
– Både gifte par, samboere og enslige kan adoptere. Det varierer fra land til land hva som godkjennes.
– En adopsjon koster ca. 200 000 kr. Når barnet har kommet til Norge får foreldrene en statlig adopsjonsstøtte på ca. 96.883 kr.
Jeg kom til Norge da jeg var seks år gammel. Det tok ikke lang tid før jeg ønsket å bli norsk. Jeg ønsket ikke å ha noe med Costa Rica å gjøre i løpet av min barndom. Nå var jeg kommet til et nytt land, og mine foreldre ønsket naturligvis at jeg skulle lære meg alt som nordmenn står for.
Det var ingen helger som skulle brukes til å ikke gjøre noe. Var det vinter måtte alle ut på tur. Ett av mine første uttrykk var trolig; Ut på tur, aldri sur!
Dersom solen trengte igjennom skylaget, var det bare å komme seg raskest mulig ut på tur. Det var best å gå ut i naturen, helst med ski på bena, sekk på ryggen med kakao, pølser, appelsin og Kvikk Lunsj. Alle virket så utrolig fornøyde bare solen varmet litt. Jeg kom fra 40 varmegrader i Costa Rica til -10 grader i Norge.. Snø hadde jeg aldri sett før. Det var klart et sjokk for meg.
Årene gikk og jeg lærte meg både ski, slalom, telemark og gleden av vinter og snø.
Og hva gjorde jeg i dag..? Jo, jeg tok med alle barna ut på tur med sekk, kakao, Kvikk Lunsj, vedkubber til bål og pølser. Etter tretti år i Norge er jeg kanskje typisk norsk? – som liker å gå på tur ut i naturen !
