Hva gruer jeg meg til…?

LITE TV ERFARNG 

Det er snart litt over en måned til premieren av TV programmet “Sporløs”. Serien vil gå over ti uker på TV2 fra 13. mars 2019 kl. 20.00. Hver uke vil man følge en deltager i søket etter biologisk familie/slekt. 

Min eneste erfaring fra TV er episoden fra programmet ” kjære mamma “. Her frontet jeg trening, bootcamp og livet som småbarnsmor. Jeg ble fulgt av ett TV kamera og en lydmann mens jeg trente, dro på barseltreff og en litt kaos-middag med alle barna. Det var en spennende erfaring og jeg ble kjent med mange utrolige flotte mødre gjennom serien, men dette som jeg skal være med på nå er noe helt annet. 

Her var det et helt CREW rundt meg som filmet i syv dager fra morgen til kveld både i Norge og i Costa Rica. På det meste bestod CREWET av åtte personer, noen fra Norge og noen fra Costa Rica. Temaet denne gangen var mye mer følsomt og nært. Det er min historie om hvordan mitt liv startet. I adopsjonspapirene stod det veldig lite. Jeg dro ned til Costa Rica med en usikkerhet om hva som ville møte meg. I tillegg måtte jeg utdype i små intervjuer hvordan jeg hadde det og hva jeg tenkte til enhver tid. Det var veldig slitsomt psykisk, og jeg husker jeg var helt utmattet da kvelden kom. 

Det er nå ca. syv måneder siden alt ble filmet. Det er mye jeg faktisk ikke husker. Det er en utrolig ekstrem situasjon å befinne seg i, og det er ikke like lett å finne de rette ordene der og da. I tillegg vet jeg ikke hvordan serien vil bli klippet. Det er uvant for meg å ha flere TV kamera rundt meg, men jeg prøvde etter beste evne å ikke tenke på at jeg ble filmet. Jeg ville oppleve situasjonene, og prøvde å være mest mulig naturlig, Men selvfølgelig ble jeg minnet på noen ganger da TV- mannen sa; -CUT, kan du gjøre det igjen og si den setningen på nytt..? 

Ja, jeg gruer meg til episoden kommer på TV. Det er en meget spesiell historie som jeg skal dele med mange TV seere. Jeg vet historien vil sette spor i mange mennesker, ikke bare for meg personlig. 

I tillegg har det dukket opp nye mulige utfordringer knyttet til TV programmet i ettertid, som jeg må ta stiling til. Vent å se.. 

 

 

 

Sengen på barnehjemmet

Min første ordentlig seng 

Jeg husker faktisk den dagen lederen på barnehjemmet viste meg sengen som skulle bli min. Fem år gammel liten jente med guttekort hår. De som arbeidet på barnehjemmet hadde klippet det lange håret mitt, da de ikke ønsket lus på alle barna. Jeg minnes at jeg var stolt og faktisk glad for å kalle det “min seng”. Det var flere eldre barn som jeg måtte dele soverom med. Det føltes trygt, fordi mine søsken var i rommet ved siden av, og det siste jeg ønsket var å sove alene. 

Men det var her tankene og tårene kom på kvelden. Jeg husker at jeg var redd, ensom og liten. Det var ingen som skjønte hvordan jeg hadde det. Det var ingen jeg kunne prate med. Jeg husker følelsen av å kjempe hver dag for å holde meg sterk, både på vegne av meg selv, men også fordi jeg måtte ta vare på mine to små søsken. De var alt for meg. Det var de som fikk meg til å jobbe og stå på på barnehjemmet og aldri gi opp. Jeg påtok meg en rolle som voksen, i en alder av fem år. Jeg anså det som min jobb å holde oss tre søsken sammen. Dersom jeg ikke klarte det, ville jeg aldri tilgi meg selv. 

De første ukene på barnehjemmet gjemte jeg ekstra mat i skuffen under sengen. De som jobbet på barnehjemmet fant stadig mat i skuffen under sengen min. Men de så aldri at jeg selv spiste maten. Maten gjemte jeg, slik at jeg kunne gi mat til mine søsken som da var ett og to år gamle. Jeg var sjenert, og slapp ingen voksne inn på meg. Utenom en dame som arbeidet frivillig på barnehjemmet. Glori, kalte jeg henne. 

Under puten gjemte jeg også mitt første fotoalbum av min nye familie. Jeg hadde aldri sett et fotoalbum før, og dette var den fineste boken jeg noen gang hadde sett. Det var et lite album med noen skjønne bilder fra Norge. På bildene var det et lykkelig par som smilte mot meg, det var en hund, et hus, en bil og masse snø ! Hver kveld måtte jeg se igjennom albumet og studerte nøye hvert bilde på nytt. Hver gang oppdaget jeg noe nytt ved hvert bilde. Jeg la albumet pent under puten, og jeg husker at jeg fra da av la meg med en viss ro. Jeg visste at jeg skulle få nye foreldre og komme til et nytt land. 

Det var en fin og myk seng som fortsatt står på barnehjemmet. Nøyaktig på samme plass. Selv om jeg har dratt til Norge, står ikke sengen ubrukt. I dag er det et annet barn som sover der. 

Det er fortsatt ti barn på barnehjemmet som alle trenger nye foreldre. 

Erna Solberg, adopsjon er en fantastisk måte å få barn på ! Det er så mange barn som bor på barnehjem og som trenger nye foreldre. 

 

 

 

 

 

 

 

Piggsko- en travel helg

PIGGSKO 

Hver helg suser avgårde i grunn. Fredagen er den beste dagen i uken, sorry Petter Stordalen.. 

Helgen har gått med på å godkjenne et intervju som kommer på trykk i februar. På lørdag var jeg på 43 årsdag sammen med andre nordstrandfruer. 

Jeg fikk også prøvd piggsko, løpesko fra Inov-8 Arctic claw 300. Det er viktig med riktig skotøy når man løper på vinteren. 

Inov skoen er lett og passer en smal fot. I tillegg har den 16 små pigger som gjør at man får maksimalt grep på is og snø underlag. Skoen har en forsterkning ved hel- og tåparti som gjør skoen slitesterk og varm. 

Jeg løper en del, og denne skoen passer perfekt til vintersesongen ! Anbefales virkelig !

 

Voksenbursdag!

PÅ TIDE MED EN FEST !

Det er nå ca. åtte år siden jeg har feiret min bursdag. Jeg har enten vært høygravid, eller så har jeg sittet med en nyfødt baby på armen og hadde mer enn nok med amming og bleieskift. I år tenkte jeg at det var på tide å samle noen venner til en treretters middag hjemme hos meg. Jeg pyntet hele huset med over 200 ballonger i fargen perle, sort og lyseblått. De store ballongene har jeg kjøpt på Festligeting, ballongene i perlefarge og lyseblått kjøpte jeg på Balloon Company    ( Kan kjøpes i pakke med 50 eller 100 stykk ) og de sorte ballongene er fra Nille. 

Jeg hadde ordnet med en liten lek når det kom til bordplasseringen. På forhånd hadde jeg skrevet stikkord om hver gjest på en liten lapp. Alle måtte trekke en lapp og deretter tippe hvem man fikk til bords ut i fra beskrivelsen på lappen. På den måten blir alle raskt kjent i selskapet. 

Champagneloddet er kjøpt på Balloon Company og holder gassballongene på plass. 

Jeg er meget fornøyd med min ballongbue. Jeg brukte fisketråd til å binde alle ballongene sammen. Ballongene henger penere og tråden synes ikke. 

Hva lager man til 23 middagsgjester ?

Menyen ble som følgende: 

Forrett: Dansk rugbrød, laksesashimi med vårløk, avokado, saft fra lime og Crème Fraiche

Hovedrett: Hjemmelaget finnbiff, poteter, rosenkål, og tyttebærsyltetøy

Dessert: Hjemmelaget eplekake med vaniljeis 

Det er i grunn ikke stas lenger å bli ett år eldre, men det er en fin anledning til å ha en fest og ikke minst til å feire seg selv !

HURRA FOR VOKSENBURSDAG ! 

 

Premieredato blir 13. mars 2019 på TV 2 !

Dato er endelig satt !

Endelig er premieredato satt. Hold av 13. mars kl. 20.00 på TV2. Det er flere episoder med flere deltageren. Jeg vet fortsatt ikke hvor i rekken min episode kommer. Alle deltagerne har trolig en fantastisk og unik historie. 

Før den tid blir det premierefest for alle deltagerne og nye pressebilder. Det blir spennende ! 

Jeg gleder meg til å møte de andre deltagerne i serien og utveksle erfaring og tanker man har etter en slik spesiell reise. 

Jeg ser også frem til å vise folk verdien av å vite når det gjelder opphav og røtter. Det er finnes mange “gode” grunner til hvorfor adopsjon nettopp er det beste for barnet. 

Dette blir en sinnssyk bra sesong ! Følg med på TV 2 ! 

 

 

 

TV- episoden redigeres

Hvorfor søke opp biologisk familie med TV team ?

Jeg har i mange år ønsket å spore opp biologisk familie, men tiden flyr og jeg har hatt nok med å stifte min egen familie. Jeg har hørt mange historier og sett en del på TV om barn som oppsøker biologisk opphav. Mange kjenner nok programmet ” Tore på spore ” hvor man ser tårevåte og rørende gjenforeninger mellom mennesker. Slike programmer har alltid truffet meg, fordi jeg har kjent meg så igjen i det deltagerne forteller. 

TV 2 ringte meg og jeg hadde kun noen dager på å bestemme meg om jeg skulle reise til Costa Rica. Det var ingen lett avgjørelse. For det første måtte jeg tenke meg nøye igjennom om jeg ønsket å dele min private historie med TV team. Dersom jeg ble med på dette ville det også påvirke mine søsken og mine foreldre i Norge. Hva om en av oss tre søsken ikke ønsket at jeg skulle dra tilbake til Costa Rica ? Hva om mine foreldre i Norge ikke så mitt behov for å reise til Costa Rica ? Ville jeg ha TV tema rundt meg når jeg skulle oppleve noe så emosjonelt og nært ? Uendelig mange spørsmål dukket opp. 

Men samtidig så jeg veldig mange fordeler. TV temaet ville gjøre alt forarbeidet mht. etterforskning og søk av biologisk familie. Dette arbeidet kan være veldig krevende, både tidsmessig og økonomisk. I tillegg prater de spansk i Costa Rica, som gjør at jeg er avhenging av tolk. Det kan også oppstå ubehagelige episoder hvor f. eks biologisk  familie kan hevde at de aldri har samtykket til adopsjon og politi bistand kan derfor være aktuelt. I tillegg vet jeg at ut i fra nåværende livssituasjon ville jeg ha ventet med å oppsøke biologisk familie dersom jeg valgte å gjøre dette på egenhånd. Både mht. at mine egne barn er så små og fordi en tilbakereise kan være meget kostbart. Risikoen med å vente er at noen i biologisk familie kan være syke eller dø i mellomtiden. 

Etter en totalvurdering valgte jeg derfor å oppsøke biologisk familie med TV team. Jeg anger ikke en dag på dette valget. Jeg hadde et fantastisk team rundt meg som støttet meg hele tiden. Hver dag var det filming fra morgenen til solen gikk ned ved 18.00 tiden. Det er psykisk krevende å åpne seg foran et TV team, men samtidig hjalp det å sette ord på følelsene og tanker man har gjennom hele oppholdet. 

I disse dager redigeres programmet mitt. Jeg har fått tilbakemeldinger på at det er vanskelig å velge ut materiale, da de har mange timer på film. 

Barn som ønsker å oppsøke biologisk familie, må tenke seg grundig om. Det er knalltøft uansett hva resultatet blir. Jeg er veldig glad for at jeg ventet til jeg var 35 år før jeg sporet opp min biologisk familie. 

 

 

Alle prater om “egentid”…

HVA ER EGENTLIG EGENTID ?

I ordboken står det at egentid er den tiden man bruker på seg selv for å dekke sine egne behov. Det høres enkelt ut i grunn, men ikke så enkelt å gjennomføre i praksis når man har mann og mange barn. 

Det kan virke som om menn kommer seg lettere unna med egentid. Gutta har sine skiturer, golfturer, jakt, se på fotball og drikke øl på en pub. Dette er aktiviteter som alle menn kommer seg unna med når det gjelder egentid. Men hva med oss kvinner ? 

Dersom jeg får en skitur på kvelden helt alene, så anser jeg dette som egentid. Tid hvor jeg kan trene uten mann og mas fra barn. Jeg tror alle har behov for egentid. Det er særlig viktig i småbarnsfasen. Sett av tid til deg selv, uten å få dårlig samvittighet. 

Først bruker man mange år på å finne den store kjærligheten. Som singel kan man reise jorden rundt, jobbe så mye man ønsker, trene hver dag osv. Deretter kommer mann og barn og alenetid er et ord man sjelden bruker, bare tenker på hver dag. Så flytter barna ut og da får man plutselig mer enn nok egentid.

For å dekke sine behov.. ? Ja, egentiden brukes for å koble av og for å lade batteriet. Jeg bruker min egentid på å trene, styreverv, reise og studier. 

Min oppfordring til alle mødre ; prioriter egentid ! Uten å få dårlig samvittighet. 

 

 

Energi til å trene ?

Satt deg som mål å trene mer i 2019 ?

Det er mange som starter nyåret med å løpe til treningssenteret for å ta av seg ribbefettet. Men mange starter nok for brått og motivasjonen faller raskt. 

Med flere små barn i huset er problemet å finne tid og overskudd til å trene. Jeg får stadig høre: Det er jo trening å løpe etter barna..

Nei, det er ikke trening å løpe etter barna. Når barna endelig er i seng krever det struktur og pågangsmot for å ta på seg joggeskoene på kvelden. Eller for å trene kl. 06.00 tidlig på morgenen.

Her er noen tips angående trening og motivasjon.

1. Bestem deg for å trene kvelden før og pakk baggen klar. 

2. Søvn har mye å si for treningen. Legg deg tidlig. 

3. Velg en treningsform som du trives med. Ikke alle liker å løpe. 

4. Spis sunt. Trening er enklere med sunn livsstil. 

5. Ikke sett deg for høye og raske mål. Man bør ha en langsiktig plan. 

6. Nye treningsklær kan hjelpe på motivasjonen

7. Kast baderomsvekten. Trening bør ikke være hovedmotivasjonen for å komme ned i vekt. 

8. Ikke drikk mye alkohol. Alkohol og trening hører sjelden sammen. 

9. Tren kun for din egen del- for å holde kroppen sunn og sterk 

10. Ikke vær for kritisk mot deg selv. Vær fornøyd dersom man har gjennomført noe trening i løpet av en uke. 

GOD TRENING ! 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Speil, speil på veggen der..

LAGE SPEIL 

Jeg har tenkt å lage tilsvarende speil til gangen. Jeg bestiller speilet og lager rammen selv og maler rammen i fargen dempet sort. Speil vil gjøre gangen større. Speilet vil også fremheve høyden i taket da speilet skal være fra gulv til tak. 

Fordelen med å lage speilet selv er at man kan bestemme målene, farge og prisen blir ofte rimeligere enn i butikken. 

Jeg gleder meg til å sette i gang med dette prosjektet. 

Bilde kommer senere når speilet er ferdig. 

 

 

 

 

 

 

Tilbake til barnehjemmet

Første gang tilbake til barnehjemmet da jeg var 13 år 

Psykologer og andre fagkyndige rådet mine foreldre til å ta en tilbakereise til Costa Rica før jeg ble tenåring. De mente det ville være lurt å dra tilbake for å se landet igjen og besøke barnehjemmet. For meg var det en fin ferie med hele familien. Jeg dro tilbake til barnehjemmet kun syv år etter at jeg hadde lukket gitterporten for siste gang. Men denne gangen var jeg klar over at jeg ikke skulle bo der, men kun besøke stedet og hilse på barna. Jeg tror jeg ikke tok inn over meg alt, da jeg besøkte barnehjemmet for første gang. Jeg kjente igjen stedet med en gang jeg gikk ut av bilen, jeg kjente igjen trappen, porten og huskestativet. Jeg husket også godt igjen hvor sengen “min” var blant alle sengene på soverommet. For meg var det trygt å dra tilbake med min nye familie. Men jeg husker godt alle de små barna som så rart og forundret ut på meg. 

Besøkte barnehjemmet alene som 17 åring 

Da jeg var 17 år besøkte jeg barnehjemmet igjen, men denne gangen alene. Det var mer skremmende og jeg var mer bekymret for hvordan jeg ville reagere. Bilen kjørte forbi lekeplassen og jeg kjente meg igjen med en gang. Jeg kan huske at jeg hadde en klump i halsen og fotokamera i hånden. Jeg ble møtt av lederen på barnehjemmet. Denne gangen kom tankene tilbake på hvordan mitt første møte var med mine nye foreldre. Jeg observerte barna som var på barnehjemmet mer nøye nå og tankene gikk tilbake til min tid på barnehjemmet. Jeg så at de lekte, skrek, sloss og la seg på bakken i håp om at jeg skulle gi dem oppmerksomhet. 

Jeg kjente også på en takknemlighet for det livet jeg hadde fått i Norge. Jeg håper også at disse barna ville en dag få et hjem, nye foreldre og en ny sjanse i livet. 

Jobbe frivillig på barnehjemmet da jeg var 24 år 

Da jeg var 24 år gammel dro jeg tilbake til barnehjemmet, men denne gangen for å jobbe frivillig. Jeg ønsket å hjelpe til med matsituasjonen, bistå med undervisning og leke med barna osv. Det var en meget spesiell og sterk opplevelse. Jeg fikk på en måte gjenopplevd livet på barnehjemmet, men denne gangen som voksen. Det ble en sterke opplevelse enn jeg hadde forventet. Mange tanker og følelser kom tilbake. Jeg måtte flere ganger trekke meg ut av ulike situasjoner for jeg fikk flashback. Flashback fra følelsen av å ikke ha nok mat og fra følelsen av å være forlatt og avvist. Men det var også veldig givende og jobbe frivillig på et sted som på en merkelig måte betyr mye for meg. Jeg ønsket også å gi de ti barna på barnehjemmet et håp. Jeg fortalte dem at jeg selv hadde bodd på dette barnehjemmet, men at jeg hadde fått nye foreldre og at livet blir bra også utenfor barnehjemmet gittergjerde. 

Besøkte barnehjemmet i 2018- på spor av mine biologiske foreldre 

Denne gangen med flere TV kameraer og tolk. På mange måter starter letingen etter biologisk familie her. Hva sa papirene ? Stemmer den informasjonen som ligger i våre papirer ? Barnehjemmet vil alltid bety mye for meg. Jeg håper en vakker dag at jeg kan vise mine fire barn dette stedet.