Min første ordentlig seng 

Jeg husker faktisk den dagen lederen på barnehjemmet viste meg sengen som skulle bli min. Fem år gammel liten jente med guttekort hår. De som arbeidet på barnehjemmet hadde klippet det lange håret mitt, da de ikke ønsket lus på alle barna. Jeg minnes at jeg var stolt og faktisk glad for å kalle det “min seng”. Det var flere eldre barn som jeg måtte dele soverom med. Det føltes trygt, fordi mine søsken var i rommet ved siden av, og det siste jeg ønsket var å sove alene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det var her tankene og tårene kom på kvelden. Jeg husker at jeg var redd, ensom og liten. Det var ingen som skjønte hvordan jeg hadde det. Det var ingen jeg kunne prate med. Jeg husker følelsen av å kjempe hver dag for å holde meg sterk, både på vegne av meg selv, men også fordi jeg måtte ta vare på mine to små søsken. De var alt for meg. Det var de som fikk meg til å jobbe og stå på på barnehjemmet og aldri gi opp. Jeg påtok meg en rolle som voksen, i en alder av fem år. Jeg anså det som min jobb å holde oss tre søsken sammen. Dersom jeg ikke klarte det, ville jeg aldri tilgi meg selv. 

De første ukene på barnehjemmet gjemte jeg ekstra mat i skuffen under sengen. De som jobbet på barnehjemmet fant stadig mat i skuffen under sengen min. Men de så aldri at jeg selv spiste maten. Maten gjemte jeg, slik at jeg kunne gi mat til mine søsken som da var ett og to år gamle. Jeg var sjenert, og slapp ingen voksne inn på meg. Utenom en dame som arbeidet frivillig på barnehjemmet. Glori, kalte jeg henne. 

Under puten gjemte jeg også mitt første fotoalbum av min nye familie. Jeg hadde aldri sett et fotoalbum før, og dette var den fineste boken jeg noen gang hadde sett. Det var et lite album med noen skjønne bilder fra Norge. På bildene var det et lykkelig par som smilte mot meg, det var en hund, et hus, en bil og masse snø ! Hver kveld måtte jeg se igjennom albumet og studerte nøye hvert bilde på nytt. Hver gang oppdaget jeg noe nytt ved hvert bilde. Jeg la albumet pent under puten, og jeg husker at jeg fra da av la meg med en viss ro. Jeg visste at jeg skulle få nye foreldre og komme til et nytt land. 

Det var en fin og myk seng som fortsatt står på barnehjemmet. Nøyaktig på samme plass. Selv om jeg har dratt til Norge, står ikke sengen ubrukt. I dag er det et annet barn som sover der. 

Det er fortsatt ti barn på barnehjemmet som alle trenger nye foreldre. 

Erna Solberg, adopsjon er en fantastisk måte å få barn på ! Det er så mange barn som bor på barnehjem og som trenger nye foreldre. 

Dato er endelig satt !

Endelig er premieredato satt. Hold av 13. mars kl. 20.00 på TV2. Det er flere episoder med flere deltageren. Jeg vet fortsatt ikke hvor i rekken min episode kommer. Alle deltagerne har trolig en fantastisk og unik historie. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før den tid blir det premierefest for alle deltagerne og nye pressebilder. Det blir spennende ! 

Jeg gleder meg til å møte de andre deltagerne i serien og utveksle erfaring og tanker man har etter en slik spesiell reise. 

Jeg ser også frem til å vise folk verdien av å vite når det gjelder opphav og røtter. Det er finnes mange “gode” grunner til hvorfor adopsjon nettopp er det beste for barnet. 

Dette blir en sinnssyk bra sesong ! Følg med på TV 2 ! 

Hvorfor søke opp biologisk familie med TV team ?

Jeg har i mange år ønsket å spore opp biologisk familie, men tiden flyr og jeg har hatt nok med å stifte min egen familie. Jeg har hørt mange historier og sett en del på TV om barn som oppsøker biologisk opphav. Mange kjenner nok programmet ” Tore på spore ” hvor man ser tårevåte og rørende gjenforeninger mellom mennesker. Slike programmer har alltid truffet meg, fordi jeg har kjent meg så igjen i det deltagerne forteller. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

TV 2 ringte meg og jeg hadde kun noen dager på å bestemme meg om jeg skulle reise til Costa Rica. Det var ingen lett avgjørelse. For det første måtte jeg tenke meg nøye igjennom om jeg ønsket å dele min private historie med TV team. Dersom jeg ble med på dette ville det også påvirke mine søsken og mine foreldre i Norge. Hva om en av oss tre søsken ikke ønsket at jeg skulle dra tilbake til Costa Rica ? Hva om mine foreldre i Norge ikke så mitt behov for å reise til Costa Rica ? Ville jeg ha TV tema rundt meg når jeg skulle oppleve noe så emosjonelt og nært ? Uendelig mange spørsmål dukket opp. 

Men samtidig så jeg veldig mange fordeler. TV temaet ville gjøre alt forarbeidet mht. etterforskning og søk av biologisk familie. Dette arbeidet kan være veldig krevende, både tidsmessig og økonomisk. I tillegg prater de spansk i Costa Rica, som gjør at jeg er avhenging av tolk. Det kan også oppstå ubehagelige episoder hvor f. eks biologisk  familie kan hevde at de aldri har samtykket til adopsjon og politi bistand kan derfor være aktuelt. I tillegg vet jeg at ut i fra nåværende livssituasjon ville jeg ha ventet med å oppsøke biologisk familie dersom jeg valgte å gjøre dette på egenhånd. Både mht. at mine egne barn er så små og fordi en tilbakereise kan være meget kostbart. Risikoen med å vente er at noen i biologisk familie kan være syke eller dø i mellomtiden. 

Etter en totalvurdering valgte jeg derfor å oppsøke biologisk familie med TV team. Jeg anger ikke en dag på dette valget. Jeg hadde et fantastisk team rundt meg som støttet meg hele tiden. Hver dag var det filming fra morgenen til solen gikk ned ved 18.00 tiden. Det er psykisk krevende å åpne seg foran et TV team, men samtidig hjalp det å sette ord på følelsene og tanker man har gjennom hele oppholdet. 

I disse dager redigeres programmet mitt. Jeg har fått tilbakemeldinger på at det er vanskelig å velge ut materiale, da de har mange timer på film. 

Barn som ønsker å oppsøke biologisk familie, må tenke seg grundig om. Det er knalltøft uansett hva resultatet blir. Jeg er veldig glad for at jeg ventet til jeg var 35 år før jeg sporet opp min biologisk familie. 

Første gang tilbake til barnehjemmet da jeg var 13 år 

Psykologer og andre fagkyndige rådet mine foreldre til å ta en tilbakereise til Costa Rica før jeg ble tenåring. De mente det ville være lurt å dra tilbake for å se landet igjen og besøke barnehjemmet. For meg var det en fin ferie med hele familien. Jeg dro tilbake til barnehjemmet kun syv år etter at jeg hadde lukket gitterporten for siste gang. Men denne gangen var jeg klar over at jeg ikke skulle bo der, men kun besøke stedet og hilse på barna. Jeg tror jeg ikke tok inn over meg alt, da jeg besøkte barnehjemmet for første gang. Jeg kjente igjen stedet med en gang jeg gikk ut av bilen, jeg kjente igjen trappen, porten og huskestativet. Jeg husket også godt igjen hvor sengen “min” var blant alle sengene på soverommet. For meg var det trygt å dra tilbake med min nye familie. Men jeg husker godt alle de små barna som så rart og forundret ut på meg. 

Besøkte barnehjemmet alene som 17 åring 

Da jeg var 17 år besøkte jeg barnehjemmet igjen, men denne gangen alene. Det var mer skremmende og jeg var mer bekymret for hvordan jeg ville reagere. Bilen kjørte forbi lekeplassen og jeg kjente meg igjen med en gang. Jeg kan huske at jeg hadde en klump i halsen og fotokamera i hånden. Jeg ble møtt av lederen på barnehjemmet. Denne gangen kom tankene tilbake på hvordan mitt første møte var med mine nye foreldre. Jeg observerte barna som var på barnehjemmet mer nøye nå og tankene gikk tilbake til min tid på barnehjemmet. Jeg så at de lekte, skrek, sloss og la seg på bakken i håp om at jeg skulle gi dem oppmerksomhet. 

Jeg kjente også på en takknemlighet for det livet jeg hadde fått i Norge. Jeg håper også at disse barna ville en dag få et hjem, nye foreldre og en ny sjanse i livet. 

Jobbe frivillig på barnehjemmet da jeg var 24 år 

Da jeg var 24 år gammel dro jeg tilbake til barnehjemmet, men denne gangen for å jobbe frivillig. Jeg ønsket å hjelpe til med matsituasjonen, bistå med undervisning og leke med barna osv. Det var en meget spesiell og sterk opplevelse. Jeg fikk på en måte gjenopplevd livet på barnehjemmet, men denne gangen som voksen. Det ble en sterke opplevelse enn jeg hadde forventet. Mange tanker og følelser kom tilbake. Jeg måtte flere ganger trekke meg ut av ulike situasjoner for jeg fikk flashback. Flashback fra følelsen av å ikke ha nok mat og fra følelsen av å være forlatt og avvist. Men det var også veldig givende og jobbe frivillig på et sted som på en merkelig måte betyr mye for meg. Jeg ønsket også å gi de ti barna på barnehjemmet et håp. Jeg fortalte dem at jeg selv hadde bodd på dette barnehjemmet, men at jeg hadde fått nye foreldre og at livet blir bra også utenfor barnehjemmet gittergjerde. 

Besøkte barnehjemmet i 2018- på spor av mine biologiske foreldre 

Denne gangen med flere TV kameraer og tolk. På mange måter starter letingen etter biologisk familie her. Hva sa papirene ? Stemmer den informasjonen som ligger i våre papirer ? Barnehjemmet vil alltid bety mye for meg. Jeg håper en vakker dag at jeg kan vise mine fire barn dette stedet. 

Hva hadde jeg opplevd før jeg kom til Norge ?

Mange adoptivbarn har en eller annen historie før tiden på barnehjem, fosterhjem og adopsjon. En gutt som var fra samme barnehjem som meg hadde vært vitne til at begge foreldrene var blitt drept, han hadde klart å rømme. Et annet søskenpar mistet begge foreldrene i en tragisk trafikkulykke. En annen liten gutt som også kom fra samme barnehjem som meg kunne ikke sitte i ro. Han kostet og vasket lekeplassen hele tiden eller så ryddet han bøker pent på plass. Det skulle vise seg at gutten hadde vært slave i sitt eget hjem, og han hadde bare ryddet og vasket i hele sitt liv. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Barnets alder ved adopsjon har betydning for hvor mye barnet husker og eventuelt hvor mye som følger med i bagasjen. Mange foreldre som adopterer foretrekker derfor å få en liten baby. 

Jeg kom til Norge da jeg var seks år. Det er dessverre mange som ikke ønsker å adoptere barn som er i denne alderen, og jeg tror den dag i dag at jeg ble satt på barnehjemmet takket være mine yngre søsken. 

Det var først i tenårene tanker rundt adopsjon og opphav ble forsterket. Jeg ønsket å finne ut hva som hadde skjedd meg meg og mine søsken i årene før barnehjemmet. Hva var historien vår ? 

Etter fire fødsler

Etter at jeg fikk egne barn ble denne følelsen sterkere og sterkere. Jeg tror ikke alle adopterte har et ønske om å finne biologisk familie. Mange adoptivbarn slår seg til ro med at de har en historie, men at de ikke ønsker å finne ut noe mer. Noen vet kanskje noe av historien, men ønsker ikke å vite alt. Noen adoptivbarn blir satt på en trapp i en kurv på en politistasjonen, uten noe navn eller annen informasjon. Hvordan de ulike land registrerer og oppbevarer informasjon til adoptivbarna vil også variere fra land til land. Costa Rica er et av landene som har en ryddig og god prossess rundt adopsjon. 

Jeg ønsket å vite alt. Hvor hadde jeg bodd før?  hva drev mine biologiske foreldre med? hvorfor kom vi på barnehjem? hvem hadde gitt oss omsorg? eller hadde vi fått noe omsorg i det hele tatt ? Disse spørsmålene ble mer og mer tydelige for meg etter at jeg fikk egne barn. Den nærheten og ubetingede kjærligheten til sine barn er så uendelig sterk. Hver gang jeg har lagt mitt nyfødte barn inntil brystet, så har spørsmålet kommet: Hvem var det som hadde sett på meg som baby, på den måten jeg så på min nyfødte baby? 

Jeg kunne nesten ikke tro det, da TV 2 ringte og informerte meg om at de ønsket å følge meg i mitt søk på biologisk familie. Etter tretti år så skulle jeg kanskje få vite starten på mitt liv. Men samtidig var jeg stresset og redd. Hva ville møte meg ? Hva om jeg ble skuffet ? 

Endelig kunne jeg kanskje få svar på alle spørsmålene jeg har hatt i så mange år. 

Om noen måneder vil alle i Norge også få vite hva som skjedde med meg før livet på barnehjemmet og før jeg kom til Norge !