Veien til et lykkelig ekteskap- Send mannen på Ferrari tur !

Hverdagen er for oss, som de fleste andre småbarnsforeldre, rimelig hektisk. Det er barnehage, jobb, henting, levering til trening, vaske tøy og gjerne noen dugnader eller foreldremøter midt i det hele. Nøkkelen til en lykkelig ektemann er avstand ! Send mannen på Ferrari tur til Bologna i Italia ! 

GRESSENKE  

I helgen er jeg gressenke. Det betyr i følge ordboken ” en kvinne som er alene fordi hennes partner er midlertidig bortreist”. I helgen er min mann på faglig seminar som inkluderer Ferrari kjøring i Bologna i Italia. Jeg er ikke meget interessert i biler, men jeg vet hvordan er Ferrari ser ut.

I småbarnfasen er det ofte vanskelig å finne tid til hverandre og pleie ekteskapet. Mange par tror jeg blir oppslukt i bleieskift, våkenetter og jobbing. Det er ofte logistikk og planlegging som er hovedtema for samtaler. Det er ikke akkurat et sexy tema. I starten av forholdet må jeg si at jeg var meget sjalu. Litt over det normale, da jeg skrev både lotto- kontrakt, regler for strippeklubber og diverse andre private kontrakter. Det kalles gjerne litt yrkes/ studie skade..

I dag jubler jeg nesten når mannen skal på tur. Da vet jeg at jeg kan styre og planlegge hele helgen, spise hva jeg vil og legge meg når jeg ønsker. Bonus er det også at jeg bli sjefen over TV- kontrollen. Men ofte blir det til at jeg endelig får lest et blad, før jeg legger meg innen klokken er 22.00

AVSTAND ER GULL 

Jeg tror det er meget viktig for et parforhold å gi hverandre avstand og frihet. Kanskje spesielt etter at man får barn. Det er viktig å sette seg selv først noen ganger og nyte livet. Selv om familielivet er en forpliktelse, tror jeg det er viktig å unne den andre parten å ha det gøy. Han kjører Ferrari i Italia og er på Balsamico testing. Jeg er på en overfylt Leos lekeland hvor skiltet ved inngangen møter meg med ” Det er en sport å dra til Leos Lekeland ” 

GOD HELG ! 

Toppleder i Norge tar kontakt

Nytt prosjekt 

I helgen ble jeg kontaktet av en toppleder i Norge. Han har ansvar for over 800 medarbeidere. Vi skal møtes om en uke for å diskutere et mulig samarbeid. Tema er meget aktuelt og jeg ønsker sterkt å engasjere meg innenfor dette temaet. Jeg ønsker ikke å røpe hva vi skal diskutere og om mulige samarbeidspartnere. Jeg gleder meg stort til dette prosjektet og jeg tror virkelig på at vi sammen ønsker å gjøre en forskjell i samfunnet.

Akkurat nå bruker jeg kveldene til å forberede meg til møte med topplederen.

Jeg har selvfølgelig googlet ham, og jeg må si at jeg ble meget imponert over vedkommenes CV.

Han hadde sett på programmet ” Sporløs “og ble deretter oppmerksom på meg.

Jeg gleder meg enormt mye til å møte toppsjefen! Kanskje han kommer med noen råd ?

FØLG MED !

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En stor utfordring etter “Sporløs”

Må avvise min biologiske far  

Snart er det nøyaktig ett år siden jeg satte meg på et fly til Costa Rica sammen med TV teamet. Før jeg reise ned hadde jeg skrevet ned på en lapp hvilke ulemper som kunne dukke opp i etterkant av en mulig gjenforening. Det var alt fra at jeg ikke ville finne noen, fattigdom, at det ville dukke opp nye papirer med ny informasjon eller at familien ville tigge om penger i etterkant av programmet osv. Det jeg ikke hadde skrevet ned på listen var;

– et min biologiske far har savnet meg i 30 år, og at han ønsker daglig kontakt med meg. 

Jeg hadde aldri sett for meg at dette kunne bli en stor utfordring for meg. Det er mye fokus i media om at Sporløs og Tore på Sporet fremstiller adopsjon og gjenforeningene med biologisk familie på en unyansert måte. I følge mine erfaringer er det mange utfordringer, følelser og tanker som settes i gang etter en slik tilbakereise. Denne prosessen kommer sjelden frem på slike programmer.

For meg har den største utfordringen vært å ta stilling til hvor mye kontakt jeg ønsker med min biologiske far. Jeg kaller ham konsekvent; min biologiske far. Det er det han er. Han er ingen ny far for meg. Problemet er at han ikke ser seg selv som det. Han uttrykker at han endelig har funnet datter sin igjen, og ønsker mest mulig kontakt. I begynnelsen taklet jeg dette dårlig. WhatsApp meldingene tikket inn til alle døgnets tider med pompøse spanske uttrykk som; min kjære datter. jeg gråter hver dag for deg. 

I dag har jeg klart å sette klare grenser for meg selv, uten at jeg får dårlig samvittighet ovenfor min biologiske far. Det er klart jeg ønsker å opprettholde kontakten med han, men det må foregå på mine betingelser og i mitt tempo. Han er en fantastisk mann, og jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk muligheten til å treffe ham. Mitt liv er i Norge og kulturforskjellene er enorme mellom Costa Rica og Norge.

Det er 20 timer med fly som skiller oss, men jeg håper at min biologiske far skjønner at en relasjon må bygges på nytt igjen. Jeg vil aldri glemme det øyeblikket jeg ble revet ut av armene hans og plassert i barnehjems bilen. En dag tør seg kanskje å slippe han mer inn i mitt liv. Akkurat i dag er jeg bare lykkelig over å ha fått mange svar som lenge har vært ubesvart.

Asker og Bærum Budstikka i 1989

Skremmende hvor kort Norge har kommet..

FAFO RAPPORT 2019:3 om holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge.

I løpet av de to siste kveldene har jeg lest igjennom FAFO rapporten om befolkningens holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat. Konklusjonen min er at jeg er skremt over hvor kort Norge har kommet i dette arbeidet. Mange har trolig en generell oppfatning om at Norge har kommet langt når det gjelder diskriminering, likestilling og hatprat, men rapporten viser nesten det motsatte.

Hva viser undersøkelsen?

Rapporten handler om likestillings- og antidiskrimineringsarbeid og hvilke holdninger folk i Norge har til dette. Rapporten er en undersøkelse som ble gjennomført av IPSOS på oppdrag fra FAFO. Det er en landsdekkende undersøkelse som ble gjennomført sommer 2018. Totalt var det 4443 respondenter som gjennomførte undersøkelsen ved å svare på ulike spørreskjemaer og påstander. Dette er faktisk den første undersøkelsen i Norge av sitt slag som gjør det mulig å beskrive og kartlegge befolkningens holdninger til likestilling og diskriminering på tvers av diskrimineringsgrunnlag.

Følgende er noen funn som kommer frem av rapporten:

  • Det er bred oppslutning i befolkningen om at det bør være likestilling mellom menn og kvinner i Norge.
  • Hver sjette nordmann gir uttrykk for at de ikke ønsker muslimer som naboer
  • En av fire oppgir at de er helt eller delvis enige i at noen “menneskeraser” er smartere enn andre.
  • En av fire oppgir at de av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten
  • 39% mener at dersom innvandreren er fra Somalia, vil vedkommende aldri bli norsk
  • Det er klart mer vilje og støtte for å hindre diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne enn en kvinne med hijab.
  • Skepsisen til homofile er noe høyere i Norge, enn Sverige, Nederland og Island

Rapporten viser tydelig at Norge har en lang vei å gå når det gjelder befolkningens holdninger knyttet til likestilling, diskriminering og hatprat. Rapporten viser at nordmenn er forholdsvis konservative i sin forståelse av hvem som kan bli norsk. Undersøkelsen viste at det var en klar sammenheng mellom syn på “raser” og forståelsen av hva det bli si å være norsk.

Lang vei å gå 

Det positive i rapporten var at det var bred enighet i befolkningen om at staten bør bruke ressurser på å fremme likestilling og hindre diskriminering av ulike grupper. Alle som bor i Norge bør bli mer bevisst på sine egne holdninger knyttet til likestilling, diskriminering og hatprat. Dette gjelder kanskje særlig politikere, skolen og ulike organisasjoner. Politikere når ofte et stort publikum og uttaler seg i det offentlige rom. De må være nøye på sine formuleringer når de prater om dette temaet.

Norge har en ny likestillings- og diskrimineringslov som omhandler forbud mot å diskriminere på bakgrunn av blant annet kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse osv. Til tross for denne bestemmelsen fremgår det av rapporten at befolkningen føler en større frihet til å diskriminere på nettet enn direkte til en bestemt person.

Fokuset fremover må være hvilke tiltak som skal brukes for å fremme likestilling og antidiskriminering i Norge. Dette er, slik jeg ser det, et meget viktig arbeid. Rapporten taler for seg.

 

 

 

 

 

Debatten ga meg ingenting!

 

Dagsnytt 18 på NRK 20.mai 2019

Beklager, men debatten ga meg ingenting dessverre. Det ble en svevende og unyansert debatt.

Mandag møtte, Kine S. Kraggerud for igjen diskutere hennes kritiske syn på TV programmene Tore på Sporet og Sporløs. Hun reagerer på at slike programmer ikke er bevisst nok på deres rolle, og at de ikke gjør en grundig nok kartlegging av deltagerne før en slik tilbakereise.

Tore Strømøy fremsto som feig og benyttet muligheten for å fremme sitt program. Han svarte egentlig ikke på påstandene fra Kine.

Prosjektleder for Sporløs, Kari Hansmark, hadde et vanskelig utgangspunkt for debatten, da hun ikke kunne gå i detalj hvordan TV2 sikrer sine deltagere best mulig.

Beklager, men debatten ga meg ingenting. Jeg så tre deltagere. Et sint adoptivbarn som selv har søkt på begge programmene tidligere, kjedelig Tore Strømøy med innøvde svar og en litt taus Kari Hansmark fra TV2.

 

 

 

17. mai er stress for oss med barn..

17. mai er en dag som jeg forbinder med litt stress … både dagene før og på selve nasjonaldagen.

Dagene før 17. mai 

Jeg ser desperat på klokken. Den er 23.00. Jeg rekker å male siste del av inngangspartiet, før jeg må stryke og dobbeltsjekke om alt er klart til morgendagen. Mens øynene går opp og ned, i takt med penselstrøket, begynner tankene mine å gå tilbake til tiden uten hus og barn. 17. mai ble feiret på en helt annet måte da.. Da var det champagne frokost med venner og Solli plass som var stedet. Det var viktig å se og bli sett! Jeg lar meg drømme litt tilbake til de tider, men brått kommer jeg på at jeg må dobbeltsjekke om skoene til barna er pusset.

17. mai er en dag som jeg forbinder med litt stress. Blomster skal kjøpes inn, alle klær til barna må kontrolleres om de fortsatt passer, skjorter skal strykes og sko pusses. I tilfelle gutta ikke ønsker gå i barnebunad, må jeg også finne frem plan B klær til dem. Til slutt må jeg sjekke om jeg finner mine bunadsko og annet tilbehør. Den eneste jeg ikke trenger å passe på, når det gjelder klær til 17. mai, er mannen min. Men alt annet fra 17. mai servietter, lys, flagg, ballonger og fløyter må jeg huske på.

Hvorfor stresse på 17. mai ?

Uansett hvor godt planlagt 17. mai er, blir det alltid stress på morgenen. Jeg hadde lagt til rette for en koselig 17. mai frokost med barna. Den ble som vanlig litt kaos. Ett barn skulle på toalettet, et annet barn mistet juice glasset sitt, den tredje skrek etter melk og minstemann smilte bredt der han satt som en konge i barnestolen sin.

Jeg skjønner ikke de foreldre som rekker flaggheising klokken 08.00 på 17. mai. Jeg rekker akkurat å være på skolen til klokken 09.30. Det tradisjonelle 17. mai bildet ble tatt ute. Det er nesten et umulig prosjekt. Ett av barna ville ha på seg sin nye racer-hjelm og briller.. Jeg forstår raskt at jeg må tape den kampen, dersom jeg ønsker et 17. mai bildet.

Jeg klarer først å slappe litt av under rektors tale om hvorfor vi feirer 17. mai osv. Når alle i skolegården synger nasjonalsangen, får jeg endelig skikkelig 17. mai stemning !

17. mai er barnetog og alle de lykkelige barna som roper høyt hurra. Jeg er glad det var solbrille vær på 17. mai, fordi jeg blir lett rørt. Ikke minst når jeg ser min egen datter i toget, som vinker stolt til hele familien. Alt stresset er glemt, men jeg vet at det blir nøyaktig samme stress neste år også..

Takk til Heimen husflid i Oslo for meget god hjelp til kjøp av bunads silkeskjerf ! De tok seg tid til å fortelle litt om bunadens historie og hvordan skjerfet skulle brettes.

 

 

Over 100 000 har lest min kronikk !

Over 100 000 har lest mitt innlegg på nrk.no 

Torsdag morgen fikk en en skikkelig god nyhet fra NRK. De gratulerte meg med at innlegget mitt har blitt lest av over 100.000 mennesker ! Nrk virket veldig fornøyde med at mange har lest kronikken om hvordan mine tanker og følelser rundt bunad og identitet har utviklet seg gjennom årenes løp. Nrk var også glade for at jeg hadde klart å engasjere mange og skape en debatt om temaet jeg skrev om.

Det er jeg som skal takke NRK for at jeg fikk muligheten til å skrive om dette temaet. På mange måter er det en meget personlig tekst, men tydeligvis er det mange som kan kjenne på noe av de samme følelsene som jeg har hatt.

Det er klart jeg er stolt ! Dette er min første lengre kronikk som publiseres! Det er helt fantastisk og unikt at så mange har lest kronikken ! Tusen takk !

Med dette ønsker jeg alle, med eller uten bunad, mørk, hvit eller Granka-brun, fra innland eller utland, en riktig god 17. mai !

HURRA !

 

 

Third Culture Kids- lanseringsfest!

 

Third Culture Kids– Meget fargerik bok som er nødvendig i dagens samfunn

I dag var jeg på lanseringsfest hos Gyldendal forlag. Aon Raza Naqvi har fått med seg 28 medforfattere som alle har til felles at de har vokst opp mellom flere kulturer. Boken Third Culture Kids ble til etter at Sverige hadde hatt tilsvarende bokprosjekt med god respons.

Jeg fikk pratet med Aon Raza. Han fortalte meg at han var rørt over all responsen han har mottatt. Han hadde aldri sett for seg at boken skulle bli så populær. Prosjektet har fått støtte fra Med Fritt Ord og Kulturrådet.

En av bidragsyterne til boken var Felipe Orellana Castro. Han leste høyt fra deler av sin tekst. Han fortalte at han hele livet har vært en observatør, både på hjemmebane og utenfor hjemmet. Teksten skildrer en tøff historie hvor han ser opp til storebrorens kriminelle liv. Kjærligheten til sangtekster får han på bedre tanker. Felipe avslutter sin tekst med at han er en vanlig nordmann, men født i Chile. Han vil bli kalt hva han heter; nemlig Felipe.

En annen bidragsyter, som jeg hadde gleden av å høre på, var komiker Jones Josef. Han er en norsk- somalisk komiker fra Skien. Han fortalte at han i mange år brukte antipermanent hårprodukter for å få rett hår. Heldigvis har han sluttet å bruke dette nå. Jones fortalte at han slet lenge med å bruke “utlendingskortet” riktig på en stand up scene. I dag har han funnet en fin balanse mellom selvrespekt og ironi som han kan bruke på scenen. Slik at humoren ikke bidrar til å undertrykke hans identitet fra Somalia.

Boken er lettlest, spennende og meget aktuell. Hver historie er forskjellig med private bilder. Boken bidrar til å informere, opplyse og ufarliggjøre denne gruppen. Jeg oppfordrar alle til å lese boken.

Norge er et fargerikt fellesskap. Utrolig viktig at disse historiene komme frem og på trykk !

 

Initiativtaker til boken Third Culture Kids, Aon Raza Naqvi

Min kronikk på nrk.no

https://www.nrk.no/ytring/jeg-folte-meg-mindre-norsk-i-bunad-1.14544685

RABALDER 

I helgen ble innlegget mitt trykket på nrk.no. NRK ønsket at jeg skulle skrive om temaet identitet og bunad. Allerede minutter etter at innlegget ble publisert begynte tilbakemeldingene å tikke inn.

De fleste er positive til innlegget, mens andre tilbakemeldinger er av det artige slaget av mannlige beundrere som ønsker å uttrykke sine tanker..

Innlegget må ha truffet mange, da NRK har gitt tilbakemeldinger om at innlegget er lest og kommentert av mange. Etter tips fra TV presserådgiver, har jeg ikke lest kommentarene på nett.

Imidlertid har jeg fått med meg via venner at komiker Atle Antonsen har tatt bilde av innlegget og kommentert det på sin Instagram. Han skriver at dette kan medføre: RABALDER !

I tillegg har tidligere politier Per Sandberg kommentert innlegget.

Jeg er sevfølgelig veldig fornøyd med at temaet engasjerer mange.

Det å integreres i det norske samfunnet handler om valg. Valg til å delta i samfunnet, valg til å lære seg norsk og valg til å ta del av den norske kulturen, herunder bunad !