HVA !!! Skal jeg hjem til ….

Jeg har alltid spøkt med at jeg vokste opp høyt i en palme i Costa Rica. Da jeg kom til Norge elsket jeg å klatre i store trær. Etter at jeg ble adoptert til Norge har jeg ofte kjent på følelsen av å ikke passe inn helt. Det var spesielt i barne og ungdomsårene jeg kjente på dette. Verdensdagen for psykisk helse var 10. oktober 2019. Denne dagen møtte jeg Anna på Holtet bakeri. Sammen satte vi av tid til hverandre. Det er tydeligvis flere mennesker som har lest artikkelen vår. For noen dager siden sperret jeg øynene mine opp .. HVA, tenkte jeg.. Har jeg blitt invitert hjem til …. 

Nordstrand blad trykket artikkelen som vi skrev sammen. Les HER

Jeg husker faktisk ikke hvor jeg var da jeg leste e-posten. Først og fremst ble jeg veldig overrasket, deretter glad og til slutt litt nervøs og redd. Herregud.. skal jeg møte vedkommende privat ?

I forbindelse med kaffemøte på onsdag har jeg i dag tatt kontakt med en av mine favoritt psykologer; Hedvig Montgomery. Hun har spesialisert seg på familieterapi og har blant annet skrevet boken Foreldremagi. Hun svarte på alle mine spørsmål. Tusen takk !

Jeg har også vært i kontakt med en annen barnepsykolog.

Jeg ser virkelig frem til å møte Anna og …..

NRK vil dokumentere møtet.

FØLG MED !

 

 

Aldri for sent med en ønskeliste…

Bildet er tatt med tillatelse fra min datter.

Kjære julenissen.. Slik starter trolig de fleste ønskelistene til nissen. Jeg husker godt mine første og største ønsker. Jeg ønsket meg to ting da jeg bodde på barnehjem i Costa Rica som femåring. Det ene ønske var å få nye foreldre og det andre ønske var å bli sett. Jeg tror alle mennesker har et behov for å bli sett og verdsatt av noen. Ønskelistene mine har variert selvfølgelig i både innhold og mottakere. Da jeg var syv år gammel skrev jeg min første ønskeliste til julenissen i Norge. Da hadde jeg plutselig fått begge ønskene mine oppfylt. 

 

ØNSKELISTER, BÅDE FOR VOKSNE OG BARN 

I løpet av barneskolen skrev jeg ønskeliste hver jul til julenissen. Jeg husker godt hva jeg skrev på listene. Det ene året var det en stor sakkosekk som jeg ønsket meg mest. Det andre året et barbie hus. På ungdomsskolen sto det plutselig ikke julenissen på ønskelisten, men : til mamma og pappa ! Da hadde jeg skrevet Levis 501 bukse, SNC vest, slalåmski og dra på så mange fester jeg ønsket.

 

Det er noe spesielt med ønskelister. Jeg fikk mine to største ønsker oppfylt. Det er lov til å drømme, det er lov til å være full av forventinger og ja det er lov å tro på nissen. Min datter på ni år tror fortsatt på nissen. Da jeg leste ønskene hennes for årets jul, ble jeg faktisk rørt. Jeg hadde kanskje trodd det skulle stå PC, elektrisk drone eller en tur til Hellas.. Men øverst på listen står; Aftenposten junior. Jeg kan ikke si annet jeg jeg ble litt stolt da jeg leste det. Et annet vakkert ønske er noen fine bilder av familien hennes.

I år har jeg ikke skrevet ned en ønskeliste. Jeg har stort sett alt jeg trenger, men jeg vet det er mange som ikke har det slik.

Jeg ønsket å bli sett på barnehjemmet. Nå kan jeg bistå med å se andre mennesker på min vei, som kanskje ikke har en nær familie eller har det vanskelig.

Klassen, til min datter, har fått en helt unik oppgave fra meg. Innen onsdag skal de ha skrevet en ønskeliste, som jeg skal overrekke til en helt spesiell person i Norge. Jeg gleder meg !

Lykke til med din ønskeliste !

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ønsker et varmere samfunn- Kirkens bymisjon og Frivillighetssentralen ønsker ikke å bistå!

Bildet: Nordstrand blad på nett.

Jeg var ikke klar over at det skulle bli så vanskelig å dele litt juleglede. I fjor ringte jeg Kirkens Bymisjon på julaften. De fortalte meg da at de måtte si nei til flere familier som ønsket å delta på deres felles arrangementer da alt var fult. I år har både Kirkens Bymisjon og Frivillighetssentralen skrevet tilbake til meg at de dessverre ikke kan bistå med formidling av slike private arrangementer. Frivillighetssentralen opplyser at de allerede har fått mange henvendelser fra familier som ønsker ekstra hjelp på julaften. De ønsker et varmere samfunn, men de henviser meg til finn.no. 

ÅPNER DØRENE I ÅR IGJEN 

Familien, og spesielt barna ønsker at vi skal ha julegjester. Vi åpner derfor dørene igjen på julaften. Stadig leser jeg om den økende fattigdommen i Norge, mennesker som føler seg utenfor det store samfunnet, eldre som er alene eller mennesker som gruer seg til julen. For mange er julen en høytid som skal tilbringes med den nærmeste familien. Julen får meg til å tenke ekstra på alle der ute som kanskje ikke har en familie eller som står i en vanskelig situasjon.

Barna våre er kanskje bortskjemte. Men noe av det viktigste jeg kan lære dem i løpet av livet er nestekjærlighet. De skal aldri se ned på mennesker som ikke har det så bra, men heller hjelpe dem opp. Barna fikk oppleve at vi åpnet hjemmet vårt i fjor. De ønsker på ny julegjester. Det må ha vært en positiv opplevelse da de i juni lurte på om vi kunne invitere fremmede på julaften.

Det er trist at Kirkens Bymisjon eller Frivillighetssentralen ikke kan bistå med å formidle vårt initiativ. De begrunner heller ikke hvorfor de ikke kan bistå, men svarer at de ikke driver med privat formidling.  De sier de ønsker et varmere samfunn ?

Heldigvis finnes det andre muligheter som lokalavisen og Facebook. Jeg fikk tips fra en frilansjournalist om å melde meg inn på gruppen Osloenglene på Facebook. Det var heller ikke så enkelt å publisere noe på gruppen Osloenglene. Administrator på gruppen ønsket å fylle sitt arrangement først, før han ville publisere mitt innlegg 10-12. desember. Ingen enkel sak å spre litt juleglede..

Spre gjerne budskapet eller diktet mitt som ble publisert 27.11.19

Les artikkelen fra Nordstrand blad

HER

 

 

 

Foredrag i Bergen + lysfest !

FOREDRAG I BERGEN + LYSFEST 2019

Lørdag 23.november var jeg invitert til å holde foredrag om min adopsjonshistorie og tilbakereisen til Costa Rica med tv programmet Sporløs. Det er noen måneder siden jeg har holdt foredraget. Foredraget har på mange måter ligget i en lukket skuff, men som jeg måtte ta frem igjen nå. Historien som jeg forteller er langt fra en solskinnshistorie, selv om mange utenforstående kanskje ser slik på den. Jeg fikk lest litt på manuset på flyet, etter at jeg klikket på Norwegian fordi jeg måtte betale 550 kroner for to kilo overvekt for håndbagasjen. Jeg er fortsatt litt irritert.

Hm.. var jeg kommet til Bergen ? Det regnet faktisk ikke.. Jeg hadde heller ikke tatt med meg paraply, optimistisk som jeg er.

I løpet av oppholdet mitt bodde jeg midt i sentrum, Scandic Ørnen.

Første del av dagen fikk jeg gleden av å høre på en resurssterk mor som hadde laget film om familiens opplevelse av å dra tilbake til barnas fødeland. Hun hadde en sterk tro på å rekonstruere historien, slik at barnet på ny kunne huske bedre hva som skjedde da foreldrene hentet barna. Det var utrolig flott å se og høre hvor engasjerte foreldrene var i barnas kultur og landet Kina. Barna fikk lære å lage kinesisk mat, sykle i byen, se barnehjemmet og lære om landets historie.

Etter lunsj var det min tur.

Her er noen tilbakemeldinger som jeg fikk på foredraget mitt :

Kjære Andrea 

Tusen takk for at du deler historien din. Det er en sterk historie, som griper meg rett i hjertet. 

Jeg kjenner meg fysisk utmattet, bare av å høre på den. Historien er din egen, men samtidig kan mange kjenne seg igjen og den kan være til god nytte både for andre som er adopterte og adoptivforeldre. Du formidler på en ekte og reflektert måte. “

 

” Kan ikke bli bedre. Veldig bra og sterk historie “

 

” For oss som venter har ting vært veldig teoretisk eller perspektivet er sett fra foreldrenes side. Det å høre hvordan det har vært for deg som faktisk er adoptert, er viktig og lærerikt. Takk ! “

Bedre tilbakemeldinger kunne jeg ikke fått ! Tusen takk til alle som møtte opp i dag !

Snakk om flaks. Rett etter foredraget fikk jeg også med meg den årlige lysfesten i Bergen ! Over 10.000 mennesker var samlet i sentrum på Festplassen. Feiringen ble avsluttet med sangen, Deilig er jorden og et fargerikt fyrverkeri !

Bergen by night !

 

Adoptert gutt drept – nok et drap som ryster meg !

Foto: Fra Dagbladet.no

DRAPET PÅ OSCAR ANDRE`OCAMPO OVERN (15) RYSTER MEG 

Første gang jeg leste om drapet var 06. november 2019. I Utrop.no var overskriften som følgende :

Adoptert gutt (15) seksuelt misbrukt og drept av far

Allerede ved det første ordet må jeg stoppe opp. Adoptert. Det er ikke mange måneder siden jeg leste om drapet i Bærum på adopterte Johanne Zhangjia. Hun ble drept av sin stebror fordi hun var av asiatisk opprinnelse. Denne gangen leser jeg med en stor og vond klump i halsen om en gutt som ble adoptert fra Colombia som ble frarøvet sin barndom og drept av sin egen adoptivfar.

 

Dette drapet og drapet på Johanne Zhangjia går sterkt inn på meg. Det er flere grunner til det. En av hovedgrunnene er trolig fordi vi er adopterte fra utlandet. Det er ikke så mange av oss. Jeg kan relatere meg til adoptiv biten i livet deres. Det å komme til en ny familie i Norge som liten.

Men hvor på veien sviktet systemet for Johanne Zhangjia og Oscar Andre`?

Kunne systemet fanget disse barna opp tidligere og kanskje hjulpet dem ?

Vi får trolig aldri svar på spørsmålene. Men spørsmålene må stilles !

Det er i dag ingen fast oppfølging av den adopterte eller adotivfamiliene etter at adopsjonen har funnet sted. Dette må på plass og det er kun staten sitt ansvar. Dette har alle tre adopsjonsforeningene påpekt, samt UAPU.

Mine tanker går til pårørende og lokalsamfunnet som sitter igjen med en tom plass og uten deres kjære, Oscar Andre`.

Hvil i fred, Oscar Andre`.

– Andrea Johanna –

 

 

 

 

 

Adopterte må dele erfaringene sine

DELE ERFARINGER KNYTTET TIL RASISME OG DISKRIMINERING 

På søndag deltok jeg på møte som ble arrangert i regi av Norsk- Colombianos Forening ( NCF ). Formålet med møtet var å dele adoptertes erfaringer knyttet til rasisme og diskriminering. Jeg måtte ta med to av barna mine på møte. Noen ganger blir det slik.

Norsk- Colombianos Forening består av og for adopterte fra Colombia. De arrangerer ulike tema kvelder, arrangementer og aktiviteter som fungere som et samlingspunkt for mange adopterte.

Søndagens tema var rasisme. Første del av møte var det en kort introduksjon over hva rasisme egentlig er. Deretter var det tre unge menn som delte sin adopsjonshistorie, herunder egne erfaringer knyttet til rasisme. Det var særlig en historie som gjorde mest inntrykk på meg. Det var en mann som fortalte som grove hendelser knyttet til rasisme og hans hudfarge. Dette ble så lille til slutt, at han ikke ønsket å leve lenger.

For meg var dette en ny opplevelse. Det å sitte i et rom med kun adoptere og dele og stille spørsmål til hverandre. Jeg så et tydelig behov blant flere i rommet som synes dette var en bra og viktig temakveld.

Jeg foreslo at UAPU, UTAD Critical og NCF kanskje kan gå sammen for å arrangere tilsvarende slike kvelder.

Det er vi adopterte som kjenner best våre historier og utfordringer.

Møte med statsrådene – utenlandsadoptertes opplevelse av rasisme

MØTE MED STATSRÅDENE – KJELL INGOLF ROPSTAD OG TRINE SKEI GRANDE 

På vegne av Adopsjonsforum møtte daglig leder og jeg statsrådene, Kjell Ingolf Ropstad og Trine Skei Grande i dag. InorAdopt og Verdens barn deltok også. UAPU, UTAD Critical og Adopterte deltok også på møtet.

Formålet med møte var å belyse erfaringer og hvordan noen utenlandsadopterte opplever rasisme og diskriminering.

Alle tre adopsjonsforeningene; Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens barn hadde samlet inn mange eksempler fra adoptivbarn og adoptivforeldre om hvordan rasismen møter dem i hverdagen. Det kan være alt fra en kommentar som var ment uskyldig, men som den adopterte aldri glemmer til ren konkrete episoder som beskriver tøffe hendelser i et barns liv. Mange barn tør heller aldri å fortelle om opplevd rasisme til sine foreldre. I dokumentet foreslo alle tre foreningene også ulike tiltak mot rasisme og diskriminering.

Det ble et godt møte hvor alle parter klarte å få frem budskapet på en nyansert måte.

Det er veldig positivt at statsrådene har invitert adopsjonsforeningene og andre organisasjoner/utvalg som brenner for alle sider ved adopsjon.

TAKK TIL ALLE SOM DELTOK PÅ MØTET OG ALLE SOM DELTE ERFARINGENE SINE ! DE ER VIDEREFORMIDLET !

 

 

 

Har jeg opplevd rasisme ?

Bildet: Forsiden på avisen, Vårt land 19.september 2019

HAR JEG OPPLEVD RASISME ? 

I løpet av de siste ukene har det vært mange innlegg og artikler om rasisme og flere adopterte har stått frem og fortalt deres egne erfaringer rundt diskriminering og rasisme. Har jeg opplevd rasisme ? 

En trygg oppvekt på Høvik – en kommentar knyttet til hudfarge  

Jeg husker godt hver gang klassebildet kom i posten. Det var ikke så vanskelig å se hvor jeg var på bildet. Jeg var den eneste jenta i klassen med litt mørkere hud enn de andre og med sort hår. Jeg var den eneste i klassen var adoptert og det var nesten ingen barn med innvandrerbakgrunn på Høvik skole for tretti år siden.

Det var på barneskolen jeg fikk min første og eneste kommentar fordi jeg så litt annerledes ut. Det var en gutt som kalte meg brunost i et friminutt. Jeg husker jeg ikke likte kommentaren og at jeg ble lei meg. Heldigvis gikk jeg hjem og fortalte dette til mine foreldre. De tok meg på alvor og vi pratet om temaet og at jeg ikke skulle finne meg i slike kommentarer. Vi pratet om at jeg skulle være stolt over fødelandet mitt og at jeg skulle være glad for min gyldne hudfarge. Jeg forstod da at mennesker kan ha ulike oppfatninger knyttet til hudfarge og at jeg må forbedre meg på at dette kan jeg møte på senere i livet også.

Rasisme er en vanskelig tema. Jeg tror ikke jeg har opplevd direkte rasisme mot meg. Men jeg har hørt kommentarer som ” jævla utlending ” ved ulike sosiale sammenhenger. Det får meg til å tenke. Er jeg under denne gruppen ? I så fall er kommentaren også rettet mot meg.

Da jeg skrev artikkelen for nrk.no : Jeg følte meg mindre norsk i bunad, orket jeg ikke å lese kommentarfeltet. Jeg fikk min mann til å lese høyt de kommentarene som var ok.

Det som gikk igjen i kommentarfeltet var at uansett hvor norsk jeg føler meg og hvor norsk jeg kan få blitt, vil det alltid være mennesker som ikke vil se på meg som etnisk norsk på bakgrunn av mitt fødested og farge.

Det er nettopp dette som er vanskelig for meg som adoptert og trolig andre utenlandsadopterte. Vi er norske fordi vi er oppdratt i en norsk familie, vi prater flytende norsk, men samtidig vil mange mennesker mene at vi ikke er 100% norske. Dette er trolig noe av grunnen til hvorfor adopterte ofte blir glemt i debatten om rasisme.

Drapet på adopterte, Johanna Zhangjia, har medført at mange adopterte endelig blir hørt om deres erfaringer knyttet til rasisme. Det er et viktig tema! Jeg oppfordrer alle adopterte og foreldre til å dele deres historier og erfaringer. Det er på denne måten problemet kan bli belyst.

 

 

 

 

Mor- datter forholdet må pleies !

Noen tanker rundt mor og datter forholdet…

I år møtte jeg min biologiske mor i Costa Rica. Etter dette møte har jeg tenkt mye på henne og hvordan livet hennes må ha vært og alle valgene hun har tatt. Møte med min biologiske mor har også satt i gang mange tanker og prosesser om hva jeg tenker rundt morsrollen og båndet mellom mor og datter.

Da jeg var 27 år fikk jeg mitt første barn. Jeg husker fortsatt lykkefølelsen, da legen sa at det så ut som en frisk jente jeg hadde i magen. Tenk at vi skulle få en datter.

På papirene fra barnehjemmet ble jeg beskrevet som en jente som var opptatt av håret og ha fine klær på meg.Det var kanskje derfor jeg ble ekstra glad da legen sa at det ble en jente. En datter som kanskje ville ligne på meg ? En datter som jeg kunne dele mye med og en datter som jeg ville vise verden til.

Jeg tror mor – datter forholdet må pleies akkurat som et vennskap. Dette gjelder kanskje særlig før barnet når tenårene. Mitt ønske er at vi før denne tiden har et godt og nært forhold. Jeg ønsker å tilbringe så mye tid sammen med min datter, så vi blir ordentlig kjent. Jeg ønsker å involvere meg i hennes liv og hjelpe henne med ulike problemer som hun vil støte på. Min rolle som mor er i grunn at hun blir en god person mot seg selv om mot andre.

Det har gått over ett år siden jeg møtte min biologiske mor. Jeg har prøvd å fortrenge litt hennes egen historie. Men samtidig tenker jeg en del på henne. For noen uker siden møtte jeg en internasjonal psykolog, David Brodzinsky. Han anbefalte meg å skrive et brev til min biologiske mor. Dette er noe jeg kommer til å gjøre. Det er så mye jeg ønsker å si til henne. Jeg fikk aldri muligheten til å bli kjent med min biologiske mor. Jeg vet heller ikke om jeg egentlig ønsker det. Det eneste jeg vet er at hun er min biologiske mor.

På fredag skal jeg på min første mor – datter tur. Det ser jeg virkelig frem til !

 

 

 

Verdensdagen for psykisk helse- GI TID

VERDENSDAG FOR PSYKISK HELSE- TID TIL EN KAFFEKOPP ! 

” Jeg var usikker på om jeg skulle slutte å kjempe, håpe at livet etter døden var bedre. For det var så vondt å ha smerter, vondt å ikke vite, vondt å være ensom, for hvordan håndterer man alvorlig kronisk sykdom? Det var for mye, det var tungt, det var sårt, og vanskelig å bære alene (Anna)” 

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. For en måned siden åpnet statsministeren, Erna Solberg sin bolig for å markere Verdensdagen for forebygging av selvmord. Det var her jeg kom i kontakt med en ung jente, Anna. Jeg var inviterte hjem til Erna Solberg som representant fra Adopsjonsforum. I min tekst til statsministeren skrev jeg blant annet om viktigheten av å bekjempe rasisme og at adoptivfamilier må få nødvendig og best mulig oppfølging.

Anna var inviterte av en helt annen grunn. Anna har et nært og personlig forhold til temaet selvmord.

Vi har sammen skrevet en tekst om hvordan vi opplevde møte hjemme hos Erna Solberg og hvorfor vi møtes igjen i dag, på Verdensdagen for psykisk helse.

Teksten vår kan leses på nordstrandblad.no

https://www.noblad.no/ytring/nyhet/helse/gi-tid-det-kan-redde-dagen-og-kanskje-livet-til-noen/o/5-56-200906

I dag møttes Anna og jeg på Bekkelaget til en kaffekopp ! Det var utrolig fint og godt å se henne igjen. Vi hadde begge satt av tid til hverandre, tid til å prate og tid til å bli kjent. For meg var det sterkt å høre litt om hennes oppvekst og utfordringer i livet. Jeg fortalte litt om min adopsjonshistorie, og at jeg var takknemlig for at vi hadde møttes hjemme hos Erna Solberg. Vi håper at vår historie, vårt møte kan inspirere mennesker til å strekke ut en hånd, ta en kaffekopp og være nysgjerrige på mennesker som man møter på livets vei.

I kveld fikk jeg beskjed fra statsministerens kontor om at møte med Anna har nådd Erna Solberg. Hun har selv lagt ut bilde og tekst på sin egen Facebook profil. Det er utrolig rørende og viktig at psykisk helse blir tatt på alvor ! Vi kan alle bidra til å gi tid til mennesker rundt oss og vise oppmerksomhet og omsorg.

TAKK, ANNA FOR DAGENS KAFFEKOPP ! DET ER DEN FINESTE MÅTEN JEG HAR MARKERT DENNE DAGEN PÅ !