Helgens aktivitet for meg- skrive foredrag. 

I helgen jobber jeg med å skrive ferdig foredraget som heter ” alt kommer tilbake til meg ”

Det er ikke lett å skrive et foredrag som skal fange oppmerksomheten til publikum i litt over en time. Her en noen spørsmål og tanker jeg har hatt når jeg skriver foredrag.

1. Hvem er mitt publikum? Jeg ønsker at foredraget skal treffe alle som sitter i salen på en eller annen måte.
2. Strukturer foredraget- gjerne i temaer
3. Still godt forberedt- da blir presentasjonen best mulig.
4. Hvilken stemning ønsker man å ha i rommet og hva skal publikum sitter igjen med etter at foredraget er ferdig.
5. Det er viktig for meg å variere mellom ulike måter å formidle et budskap på. Musikk, bilder, video, dagboknotater osv.
6. Trekk inn litt humor. Særlig der temaet kan være trist eller sårbart.
7. Hvor går grensen for hvor personlig et foredrag kan bli ?
8. Er det farlig å vise egne følelser under foredraget ?
9. Skal man trekke inn annen faglig kunnskap eks. fra fagbøker man har lest ?
10. Hva ønsker jeg å formidle ?

Jeg tenker at jeg tar mitt publikum på alvor, så ønsker å prestere best mulig. Det eneste som funker er å jobbe godt med manus og ha en god presentasjon ! Jeg gleder meg masse til å holde foredraget allerede neste helg !

 

 

 

 

 

EPISODE 3 – SØR- KOREA 

Endelig onsdag kveld ! Klar for episode 3 i Sporløs.

Denne gangen møter vi Kim fra Sør-Korea. Kim vet at han bodde sammen med sine foreldre i Sør-Korea. Da Kim var fire år ble han satt på barnehjem.

I Sporløs episoden blir vi kjent med hans flotte familie, tvillingjentene og samboeren Lena. Det var Lena som sendte inn søknaden på vegne av Kim.

Kim fremstår som åpen, rolig og gir et klart inntrykk av at denne turen er viktig for han.

Programleder, Geir må overrekke beskjeden til Kim om at biologisk far er død. Kim knekker sammen og vi får en trist scene der Kim står ved gravplassen til faren. Episoden klarer å få en fin balanse mellom tårer og latter.

Jeg lo godt da Kim åpnet døren kun med et håndkle rundt seg, Og all den sterke maten Kim spiste !

Møte med Kim sin flotte mor var meget rørende. Det var tydelig at det var et spesielt bånd mellom mor og sønn. Hun virket full av liv og latter. Det var så rørende å se all den fysiske kontakten og nærheten hun viste til Kim med en gang. Jeg la også merke til at hun hadde bevart barndomsbilder av Kim og familien. Det må være meget verdifullt å ha senere.

Latteren til moren rommet rommet og det var vakkert å se at de spiste sitt første måltid sammen på mange år. Moren matet Kim flere ganger. Kim gjorde ingenting ut av det og lot moren mate han.

Det var en rørende og varm episode om en voksen mann som turte å finne svar på hva som skjedde for mange år siden i Sør- Korea.

En ekte mann viser følelser ! Takk, Kim !

 

 

Bildet: Privat.

Her befinner vi oss på La Gloria, arbeidsleir i Costa Rica. Stedet var preget av fattigdom.

Journalister 

I dag har jeg blitt kontaktet av flere journalister. De ønsker intervju og bilder. Tema er adopsjon, min tilbakereise til Costa Rica og identitet.

Heldigvis har jeg et lite anstrengt forhold til journalister. De fleste jeg har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende. De stiller mange spørsmål og jeg svarer åpnet og ærlig. Jeg har lært meg at det alltid er lurt å be om sitatsjekk i forkant av et intervju. I tillegg noterer jeg meg alltid navn og telefonnummer på journalisten.

Hele veien har TV2 bistått meg på en meget profesjonell måte. Jeg har egen pressekontakt der som bistår meg. Alle henvendelser går igjennom han, før jeg kan uttale meg.

I de fleste tilfellene har jeg endret på noen opplysninger. Ofte gjelder dette detaljer som journalisten har misforstått eller tolket i feil retning.

Det er kun en gang jeg ikke fikk endret på en setning, men fikk da i begrunnelse at de ikke kunne endre på denne setningen da den kom fra en annen kilde enn meg.

Da jeg utsetter min biologisk far for ytterligere offentlig publisitet, har jeg spurt om hans godkjennelse av bruk av bilder. Han bare lo og sa at det gikk bra siden det var i Norge !

 

 

 

 

Mandag 25.03.19 kl.22.40 på TV2

Mandag 25. mars 2019 kommer programmet i reprise. Se sporløs episode 2 på TV2 kl. 22.40

Dette er en sann historie om en jente som er født i Costa Rica. Jenta havner på barnehjem og blir adoptert til Norge. Etter tretti år drar hun tilbake til Costa Rica i håp om å finne de som ga henne livet.

Programmet handler om håp, det å lete etter svar, skuffelse, omsorg, kjærlighet og gleden etter å få svar.

Jeg tror programmet treffer mange mennesker på en eller annen måte.

Jeg føler meg heldig og takknemlig for at reisen ble til virkelighet ! Det kjennes også riktig å dele denne unike historien til inspirasjon og glede for flere mennesker enn meg selv.

PURA VIDA !

 

 

 

1. Jeg måtte sette på pauseknappen da du møtte din biologisk far. Jeg så ikke noe gjennom tårene
2. Programmet skulle vært mye lengre. Jeg lurer fortsatt på mange ting.
3. Nå har jeg bare et behov for å sende deg en melding for å si: Jeg har akkurat grått ca. like mye som Mjøsa rommer i volum
4. Jeg satt i stuen og strigråt. Tilslutt spurte mannen min om alt stod bra til med meg.
5. Du er tøffere enn toget !
6. Dette var altfor tøft å se på for en gravid kvinne
7. Jeg har ikke grått så mye på lenge som jeg gjorde da jeg så din episode. Snørr og tårer om hverandre.
8. Jeg håper du er skikkelig stolt over deg selv og din historie. Jeg kjenner jeg blir stolt jeg også, av å kjenne deg
9. Det er sjelden jeg sitter alene på en onsdagskveld og kjenner tårene presse på.
10. For en utrolig sterk og nydelig historie. Jeg er så stolt av deg. Har bare lyst til å gi deg en klem

 

Dette er noen av mange koselige kommentarer jeg har mottatt fra kjente og ukjente !

TUSEN TAKK !!!

 

 

” Du tuller nå ? ” 

Jeg husker så godt sekundende som ble til minutter. Det føltes som en evighet da jeg satt i bilen og ventet. Programleder, Geir hadde gått i forveien for å finne biologisk mor. Jeg svettet på hendene og hjerte banket raskt. Hva var det jeg ønsket å finne ut av?Jeg hadde på forhånd alle spørsmålene i hodet, men akkurat der og ta gikk tankene bare i spinn. Det føltes som jeg ikke klarte å tenke helt klart. Jeg visste at om litt ville jeg trolig møte biologisk mor. Dette var et øyeblikk jeg hadde ventet på i 30 år. Ut av bilvinduet så jeg noen søte små barn. Klærne var skitne, øynene nysgjerrige, men de smilte. Blikkene våre møttes og jeg ble rørt. Jeg trakk pusen dypt og prøvde å holde tårene tilbake. Tanken streifet meg der og da at jeg kunne vært et av de barna som jeg nå stirret på.

Øynene mine beveget seg raskt for å danne meg et bilde over hvor vi egentlig var. Vi befant oss midt i jungelen. Stedet var helt øde og forlatt. Det var som en konsentrasjonsleir. Bygningen var slitt og gammel og det var mange små dører som ledet inn til små rom. Det tok ikke lang tid før vi som reisefølge trekk til oss oppmerksomhet. Det kan jeg i grunn skjønne. Det er ikke nok hver dag det kommer to store biler med kamerafolk til dette stedet. Flere mennesker samlet seg rundt bilen. De vinket og smilte. Jeg prøvde etter beste evne å virke rolig, så jeg smilte og vinket tilbake.

Plutselig så jeg Geir komme mot bilen vår. Jeg prøvde å tolke uttrykket i ansiktet hans. Han virket fornøyd. ” kom ut av bilen Andrea, sa han.

Jeg hoppet spent ut av bilen og satte meg på en stein ved siden av han.

” Vi har funnet din biologiske mamma. Du har trolig rett i det du sa om at hun har levd et tøft liv. Hun har fått 16 barn, hvorav tre har gått bort på grunn av sykdom. Hun husker deg og hun vil gjerne møte deg”, sier Geir.

Tankene mine stoppet helt opp. Jeg skjønte ikke helt hva han sa. Tullet han, tenkte jeg. Har min biologisk mor fått 16 barn. Det er jo helt sinnsykt ! Jeg vet faktisk ikke om jeg skal le eller gråte, men tårene kommer ukontrollert. Jeg var glad for at vi hadde funnet henne og at hun ønsket å møte meg. Men jeg kjente også veldig på en følelse av skuffelse fordi jeg følte meg så lite spesiell. Jeg hadde tatt denne lange reisen for å møte henne og hun hadde fått 16 barn !

Jeg tok meg raskt sammen og jeg nikket bekreftende at jeg ønsket å møte henne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bildet: tv2.no

VET IKKE HVOR JEG SKAL STARTE 

I kveld satt jeg i stuen hjemme med min mann og mine to eldste barn. Lysene var tent og vi satt der alle fire klare til å se episoden.

For å være ærlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er fortsatt litt satt ut over all oppmerksomheten og den enorme støtten og engasjementet folk viser. Hele kvelden har det tikket inn meldinger på telefonen og Facebook. Tusen takk til alle som har sett på episoden og til alle som har sendt støtteerklæringer. Det varmer. Jeg får nok ikke svart alle i kveld, men skal prøve å svare alle.

Historien er spesiell, men det viktigste for meg er at den ender godt !

Det spørsmålet alle stiller til meg er : Angrer du på at du dro ?

Svaret er nei. Jeg angrer ikke en dag på at jeg dro. Reisen var helt unik ! Og det er noe eget med å få svar og en forklaring på hvorfor ting ble slik de ble.

Det er deler ved historien jeg aldri kommer til å forstå. Hvordan en mor kan få 16 barn og forlate alle sammen ? Det er helt uforståelig for meg.

Jeg så episoden om igjen helt alene i stuen midt på natten.. og da kom tårene. Jeg er veldig stolt over meg selv. Jeg er stolt over at jeg turte å dra og oppsøke det ukjente. Jeg er stolt over at jeg kjente på alle følelsene i kroppen !

Tusen takk til Worner Bros og programleder Geir ! Dere gjorde at jeg lo like mye som jeg gråt i løpet av turen ! Det ble en uforglemmelig tur på alle måter.

Jeg må hente meg litt inn før jeg kommenterer konkret episoden !

PURA VIDA !

 

 

Bildet: Fra Nordstrand blad

ONSDAG 20.03.19 kl. 20.00 

I dag er dagen hvor min historie skal deles med hele Norge !

Pressen har også fanget interesse for historien. Bildet er fra gårsdagens artikkel i Nordstrand blad.

Ja, det er skremmende. Men samtidig kjennes det fint å kunne dele denne spesielle historien med mange mennesker. I reklamen på TV 2 ser alle at det var en meget emosjonell reise for meg, til tider meget smertefull. Det er disse følelsene som jeg synes er litt skremmende og ubehagelig å dele med offentligheten. Men samtidig håper jeg på at det bidrar til å vise at det er helt greit å vise følelser. Tårer er språket fra hjertet. Motivasjonen min for å reise tilbake til Costa Rica hadde jeg i bakhodet hele tiden. Jeg ønsket så sterkt å få svar på som hva som skjedde med meg da jeg var fire år. Hvorfor kom jeg og mine to yngre søsken på barnehjem ?

Jeg håper seerne blir tatt med inn i historien og blir med på denne reisen, både emosjonelt og det faktiske søket etter biologiske foreldre. Costa Rica er også et fantastisk vakkert land.

Jeg setter meget stor pris på tilbakemeldinger om hva seerne sitter igjen med etter å ha sett episoden !

” Habia una vez una pequeña niña que tenia 4 añitos. Pero esta pequeña niña no podia jugar normalmente como el resto de la mayoria de los niños lo hace.
Cuando cumplio 5 añitos su mision en la vida era cuidar de sus 2 hermanitos mas pequeños.

Despues de 30 años esta pequeña niña salio a buscar respuestas.

Que paso con ella? Porque fue enviada a un orfanato? ” 

 

 

 

Psykolog Per- Einar Binder prater om sin neste bok ” Hvem er jeg ? “

Per- Einar Binder en psykolog med videre utdanning innen tre spesialiteter; Klinisk voksenpsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi og intensiv psykologi.

Han jobber nå som forsker og underviser ved Universitetet i Bergen. Han er professor ved Institutt for klinisk psykologi ved Det psykologiske fakultet. Han er nå aktuell med sin nyeste bok ” Hvem er jeg ? Om å finne og skape identitet ”

Jeg har lest boken og anbefaler den virkelig. Mandag fikk jeg gleden av å høre på han under åpen temakveld på Litteraturhuset i Oslo.

I boken bruker han intervju metoden. Han intervjuer fem personer for å fortelle og illustrere hvordan hver livsfortelling til personene gir form til identitet gjennom levd erfaring. De fem anonyme personene som går igjen i boken er i alderen 20 – 75 år og alle er på ulike stadier i livet med ulik bakgrunn.

Binder nevner at det å finne og skape identitet er et prosjekt som aldri tar slutt.

Selv om boken er skrevet av en psykolog er språket lett og meget forståelig. Jeg liker at han trekker inn noen egne historier fra hans oppvekst. På den måten sitter leseren igjen med en viss forståelse av hvem forfatteren er.

Binder deler boken inn i fire deler. Del 1 handler om den personlige identitetens anatomi. Del 2 omhandler identitetens opprinnelse i barndommen. Her legger han vekt på at det man opplevde i barndommen blir med deg videre på en eller annen måte. Og denne anerkjennelsen er viktig i følelsen av hvem man er. Del 3 handler om ungdomstid og hvem skal jeg bli ? Siste del handler om voksenliv og aldring.

I spørsmålet; Hvem er jeg ? , er det viktig å stille spørsmålet : Hva er det viktigste tingene som har skjedd i livet mitt ? og hvordan har dette påvirket meg ?

Jeg vil avslutte med noe Binder sa i dag;

” Personlig identitet formes som en samling av fortellinger ” 

Min reise til Costa Rica i juni 2018 utgjør en egen fortelling i mitt liv som på mange måter Binder kaller et vendepunkt ! Fra å leve i uvitenhet til å få svar.

Tusen takk for dagens inspirasjon ! Les boken !

 

 

 

Hva er et sunt forbilde ?

Jeg vet dette kan være en litt farlig vei å gå, men ønsker likevel å ta opp temaet da det er meget viktig !

Jeg kjenner ikke bloggeren Kristin Gjelsvik eller Sophie Elise. Jeg har aldri møtt dem heller.

Imidlertid så jeg videoen som Gjelsvik publiserte på kvinnedagen. I videoen kritiserer Gjelsvik bloggeren Sophie og sier ; Nå er det nok, Sophie Elise. Gjeldsvik kritiserer Sophie Elise og mener at hun er et dårlig forbilde for unge jenter. Hun viser blant annet til at Sophie Elise planter dårlig selvbilde på unge jenter ved å kritisere sitt eget utseende.

Endelig noen som tør å si sin mening, tenkte jeg da jeg så videoen fra Gjelsvik.

BAYWATCH

Hvem er jeg til å mene noe om dette temaet ?

Jeg har selv en datter på åtte år. Hun har begynt å se på kjendis farmen og har allerede fått med seg navn på ulike bloggere, blant annet Sophie Elise. Da min datter nevnte dette navnet, våknet en kritisk side av meg. Hjelp, skal min datter lese om misnøye om kropp og hår og bli påvirket av dette i en alder av åtte år ? I tredje klasse er det kroppspress allerede. Jeg har hørt om jenter ned i 11 års alderen som blir lagt inn på grunn av spiseforstyrrelser.

Jo, det var ” usunne ” forbilder da jeg vokste opp. Jeg hadde plakater av Baywatch med Pamela Anderson og hennes to fordeler på soverommet. Men for meg var de kjendiser som levde langt unna Norge, og de ga ikke uttrykk for misnøye av kropp osv.

Men hva er et sunt forbilde ?

Det er på tide å stille det spørsmålet.

Det er i hvertfall ikke en som stadig finner feil på kroppen sin og belønnes med å være åpen om sine komplekser knyttet til kropp.

Jeg ønsker at min datter skal være fornøyd med hvordan hun ser ut og heller fokusere på noe annet enn å finne feil eller mangler på seg selv. Hun trenger sunne forbilder, også på nett !

Takk, Kristin Gjelsvik som tørr å si ifra !