Jeg husker så godt sekundende som ble til minutter. Det føltes som en evighet da jeg satt i bilen og ventet. Programleder, Geir hadde gått i forveien for å finne biologisk mor. Jeg svettet på hendene og hjerte banket raskt. Hva var det jeg ønsket å finne ut av?Jeg hadde på forhånd alle spørsmålene i hodet, men akkurat der og ta gikk tankene bare i spinn. Det føltes som jeg ikke klarte å tenke helt klart. Jeg visste at om litt ville jeg trolig møte biologisk mor. Dette var et øyeblikk jeg hadde ventet på i 30 år. Ut av bilvinduet så jeg noen søte små barn. Klærne var skitne, øynene nysgjerrige, men de smilte. Blikkene våre møttes og jeg ble rørt. Jeg trakk pusen dypt og prøvde å holde tårene tilbake. Tanken streifet meg der og da at jeg kunne vært et av de barna som jeg nå stirret på.
Øynene mine beveget seg raskt for å danne meg et bilde over hvor vi egentlig var. Vi befant oss midt i jungelen. Stedet var helt øde og forlatt. Det var som en konsentrasjonsleir. Bygningen var slitt og gammel og det var mange små dører som ledet inn til små rom. Det tok ikke lang tid før vi som reisefølge trekk til oss oppmerksomhet. Det kan jeg i grunn skjønne. Det er ikke nok hver dag det kommer to store biler med kamerafolk til dette stedet. Flere mennesker samlet seg rundt bilen. De vinket og smilte. Jeg prøvde etter beste evne å virke rolig, så jeg smilte og vinket tilbake.
Plutselig så jeg Geir komme mot bilen vår. Jeg prøvde å tolke uttrykket i ansiktet hans. Han virket fornøyd. ” kom ut av bilen Andrea, sa han.
Jeg hoppet spent ut av bilen og satte meg på en stein ved siden av han.
” Vi har funnet din biologiske mamma. Du har trolig rett i det du sa om at hun har levd et tøft liv. Hun har fått 16 barn, hvorav tre har gått bort på grunn av sykdom. Hun husker deg og hun vil gjerne møte deg”, sier Geir.
Tankene mine stoppet helt opp. Jeg skjønte ikke helt hva han sa. Tullet han, tenkte jeg. Har min biologisk mor fått 16 barn. Det er jo helt sinnsykt ! Jeg vet faktisk ikke om jeg skal le eller gråte, men tårene kommer ukontrollert. Jeg var glad for at vi hadde funnet henne og at hun ønsket å møte meg. Men jeg kjente også veldig på en følelse av skuffelse fordi jeg følte meg så lite spesiell. Jeg hadde tatt denne lange reisen for å møte henne og hun hadde fått 16 barn !
Jeg tok meg raskt sammen og jeg nikket bekreftende at jeg ønsket å møte henne.
I kveld satt jeg i stuen hjemme med min mann og mine to eldste barn. Lysene var tent og vi satt der alle fire klare til å se episoden.
For å være ærlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er fortsatt litt satt ut over all oppmerksomheten og den enorme støtten og engasjementet folk viser. Hele kvelden har det tikket inn meldinger på telefonen og Facebook. Tusen takk til alle som har sett på episoden og til alle som har sendt støtteerklæringer. Det varmer. Jeg får nok ikke svart alle i kveld, men skal prøve å svare alle.
Historien er spesiell, men det viktigste for meg er at den ender godt !
Det spørsmålet alle stiller til meg er : Angrer du på at du dro ?
Svaret er nei. Jeg angrer ikke en dag på at jeg dro. Reisen var helt unik ! Og det er noe eget med å få svar og en forklaring på hvorfor ting ble slik de ble.
Det er deler ved historien jeg aldri kommer til å forstå. Hvordan en mor kan få 16 barn og forlate alle sammen ? Det er helt uforståelig for meg.
Jeg så episoden om igjen helt alene i stuen midt på natten.. og da kom tårene. Jeg er veldig stolt over meg selv. Jeg er stolt over at jeg turte å dra og oppsøke det ukjente. Jeg er stolt over at jeg kjente på alle følelsene i kroppen !
Tusen takk til Worner Bros og programleder Geir ! Dere gjorde at jeg lo like mye som jeg gråt i løpet av turen ! Det ble en uforglemmelig tur på alle måter.
Jeg må hente meg litt inn før jeg kommenterer konkret episoden !
I dag er dagen hvor min historie skal deles med hele Norge !
Pressen har også fanget interesse for historien. Bildet er fra gårsdagens artikkel i Nordstrand blad.
Ja, det er skremmende. Men samtidig kjennes det fint å kunne dele denne spesielle historien med mange mennesker. I reklamen på TV 2 ser alle at det var en meget emosjonell reise for meg, til tider meget smertefull. Det er disse følelsene som jeg synes er litt skremmende og ubehagelig å dele med offentligheten. Men samtidig håper jeg på at det bidrar til å vise at det er helt greit å vise følelser. Tårer er språket fra hjertet. Motivasjonen min for å reise tilbake til Costa Rica hadde jeg i bakhodet hele tiden. Jeg ønsket så sterkt å få svar på som hva som skjedde med meg da jeg var fire år. Hvorfor kom jeg og mine to yngre søsken på barnehjem ?
Jeg håper seerne blir tatt med inn i historien og blir med på denne reisen, både emosjonelt og det faktiske søket etter biologiske foreldre. Costa Rica er også et fantastisk vakkert land.
Jeg setter meget stor pris på tilbakemeldinger om hva seerne sitter igjen med etter å ha sett episoden !
” Habia una vez una pequeña niña que tenia 4 añitos. Pero esta pequeña niña no podia jugar normalmente como el resto de la mayoria de los niños lo hace. Cuando cumplio 5 añitos su mision en la vida era cuidar de sus 2 hermanitos mas pequeños.
Despues de 30 años esta pequeña niña salio a buscar respuestas.
Que paso con ella? Porque fue enviada a un orfanato? ”
Psykolog Per- Einar Binder prater om sin neste bok ” Hvem er jeg ? “
Per- Einar Binder en psykolog med videre utdanning innen tre spesialiteter; Klinisk voksenpsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi og intensiv psykologi.
Han jobber nå som forsker og underviser ved Universitetet i Bergen. Han er professor ved Institutt for klinisk psykologi ved Det psykologiske fakultet. Han er nå aktuell med sin nyeste bok ” Hvem er jeg ? Om å finne og skape identitet ”
Jeg har lest boken og anbefaler den virkelig. Mandag fikk jeg gleden av å høre på han under åpen temakveld på Litteraturhuset i Oslo.
I boken bruker han intervju metoden. Han intervjuer fem personer for å fortelle og illustrere hvordan hver livsfortelling til personene gir form til identitet gjennom levd erfaring. De fem anonyme personene som går igjen i boken er i alderen 20 – 75 år og alle er på ulike stadier i livet med ulik bakgrunn.
Binder nevner at det å finne og skape identitet er et prosjekt som aldri tar slutt.
Selv om boken er skrevet av en psykolog er språket lett og meget forståelig. Jeg liker at han trekker inn noen egne historier fra hans oppvekst. På den måten sitter leseren igjen med en viss forståelse av hvem forfatteren er.
Binder deler boken inn i fire deler. Del 1 handler om den personlige identitetens anatomi. Del 2 omhandler identitetens opprinnelse i barndommen. Her legger han vekt på at det man opplevde i barndommen blir med deg videre på en eller annen måte. Og denne anerkjennelsen er viktig i følelsen av hvem man er. Del 3 handler om ungdomstid og hvem skal jeg bli ? Siste del handler om voksenliv og aldring.
I spørsmålet; Hvem er jeg ? , er det viktig å stille spørsmålet : Hva er det viktigste tingene som har skjedd i livet mitt ? og hvordan har dette påvirket meg ?
Jeg vil avslutte med noe Binder sa i dag;
” Personlig identitet formes som en samling av fortellinger ”
Min reise til Costa Rica i juni 2018 utgjør en egen fortelling i mitt liv som på mange måter Binder kaller et vendepunkt ! Fra å leve i uvitenhet til å få svar.
I regnet trippet jeg over sølepyttene. Etter litt leting i Bjørvika fant jeg frem til TV2 bygget. Det tok ikke lang tid før deltagerne kom i prat. Jeg tror alle var nysgjerrige på hverandre og på historiene. Det ble stor jubel da programleder, regissør og kameramenn også dukket opp.
Det var veldig godt å få møte de andre deltagerne i programmet. Alle hadde vært på livets reise og det var nettopp det vi delte. Jeg satte veldig stor pris på at vi fikk pratet om det vi hadde opplevd og delt tanker og følelser med hverandre.
Vi fikk tips og råd knyttet til presse, generell info og ikke minst fikk vi alle se hver vår episode for første gang. Jeg kan kun nevne noen få stikkord som beskriver følelsen jeg hadde etterpå:
sterkt, nakent, sårbarhet, usikkerhet, nært og sannhet !
Søken etter personlig identitet er noe mange er opptatt av. Identitet handler i stor grad om å finne sin egen vei i livet. Men hva om man ikke vet hvor veien startet ? Det er ofte tilfelle for mange adoptivbarn. Det er en mulig forklaring på hvorfor flere adoptivbarn sliter med identitet og om å finne seg selv. Jeg kjenner flere adoptivbarn som har det spesielt vanskelig i tenårene fordi man kjenner på å ha ett ben i fødelandet og det andre benet i Norge. Men de vil ikke gå i samme retning.
Er identiteten vår medfødt ? Den essensialistiske identitetsoppfatning går ut på at identiteten er fast, og at den ikke kan endres eller påvirkes av ytre faktorer. Det motsatte er at identiteten ikke har en fast kjerne, konstruktivistiske identitetsoppfatning. I følge denne oppfatningen endres og utvikles identiteten overtid fordi den påvirkes av relasjonene til menneskene rundt oss.
Noen tror også på en middelvei: noe av identiteten av fast, men mye kan endres over tid.
Jeg har vært tydelig på at jeg ikke har vært klar for å møte mine biologiske foreldre før jeg var 35 år. Hovedgrunnen til denne følelsen var at jeg rett og slett ikke følte meg moden nok til å konfronteres fortiden før jeg selv var godt voksen. Det var først da jeg langt på vei hadde funnet ut av min egen identitet.
Jeg er trygg på at min livshistorie, herunder adopsjonshistorie, er med på å gjøre meg til den jeg er i dag.
Det som er et stort spørsmål for meg er hvorvidt denne tilbakereisen til Costa Rica har påvirket min identitet og i så fall i hvilken grad. Det får tiden vise.
