På et av bildene bærer jeg en bunadsveske. Kjolen skal representere Costa Rica og bunadsvesken skal vise det norske. Jeg tror artikkelen blir spennende med et tema som er veldig i vinden fortiden.
Det å bli tatt profesjonelle bilder av er nytt for meg. Men fotografen var eget dyktig og ikke minst veldig koselig. Vi fikk en god kjemi, noe som jeg tror er viktig for at bildene skal bli best mulig.
Det ble også tatt noen urbane bilder fra broen mellom Grønland og Sørenga.
Rett etter møte med Marco, fikk jeg møte Steven på 21 år.
Han kom på hotellet med sin flotte kone og en liten baby med sykt mye hår på hodet.
Umiddelbart fikk jeg et mer oppløftende møte med Steven. Han gikk bestemt mot meg og luktet friskt. Det første jeg tenkte var at han var en flott og attraktiv ung mann.
Han hilste på meg med et hast handtrykk og virket selvsikker da han presenterte seg.
Steven fortalte meg at han jobbet som taxi sjåfør og trives med det. Vi pratet litt om familielivet osv. Jeg fortalte han litt om min reise til Costa Rica og møte med vår felles halvbror, Marco. Steven har møtt Marco to ganger tidligere. Det var Carmen som hadde oppsøkt Marco og bestemoren ved to anledninger, men ellers hadde de ingen kontakt.
Steven fortalte at Carmen også hadde forlatt ham da han var ca. litt under to år. Heldigvis hadde han en far som tok vare på ham. Han følte ikke noe behov for å ha kontakt med Carmen.
” Vet du om mer om de andre barna? ”
Steven svarte at Carmen fikk en datter til etter meg som fikk navnet: Johanna.
På en måte ble jeg litt rørt. Kanskje hun hadde oppkalt denne datteren etter meg ? Carmen hadde pratet ofte om Johanna. Carmen hadde også forlatt Johanna, og hun ble satt til nasjonal adopsjon. Hun kom til en fin familie i Costa Rica. Steven hadde hørt at hun gjorde det meget bra i turn og at hun ikke ønsket noe kontakt med Carmen.
Carmen fikk sitt siste barn for ca. 10 år siden. Da var hun 40 år. Dette barnet forlot hun på sykehuset.
Uh, jeg sukket bare oppgitt. Historien gjentar seg nok en gang. Carmen forsvinner ut av livet til barna hun setter til liv og fortsetter sitt liv.
Det er helt uvirkelig og uforståelig for meg at en kvinne kan gjøre dette. Hun har forlatt 13 barn.
Vi tre er de eneste som kom til internasjonal adopsjon. Jeg er evig takknemlig for det !
Etter at jeg fikk møte begge mine biologiske foreldre, så hadde jeg et sterkt ønske å treffe noen av mine halvsøsken i Costa Rica. Jeg fortalte David, etterforskeren dette. David fortalte meg at på det nasjonale registeret var det kun oppført to barn på biologisk mor, Carmen.
David klarte å spore opp begge guttene. Disse møtene ble dessverre ikke filmet. Det ble for mye informasjon på en episode rett og slett, mente lederen av filmteamet.
Rett etter frokosten på hotellet var det avtalt at jeg skulle møte Marco. Jeg var veldig spent, men samtidig var jeg litt lettet også da det ikke var noen filmkamera rundt oss. Det er alltid en stressfaktor.
Marco kom til hotellet, der jeg bodde, sammen med sin bestemor. Allerede ved første øyekast så jeg en nervøs og usikker liten gutt. En litt rar lukt møtte meg da jeg gav han en klem, en blanding av svette og gammel parfyme. Øynene hans hoppet fra sted til sted, først på meg, deretter rundt omkring på hotellet og tilbake på meg. Hendene hans ristet litt. Jeg hilste på ham, og fikk stammet frem at jeg var meget takknemlig for at han ville møte meg. Jeg prøvde å roe han ned med å fortelle at jeg kun ønsket å danne meg et mer tydelig bilde av hvordan min, vår biologiske mor egentlig var.
Han roet seg litt ned da jeg fortalte litt om min reise og mine opplevelser. Bestemoren satt ved siden av hele tiden og nikket og fulgte nøye med på samtalen.
I stedet for å ta opp tema biologisk mor med en gang pratet vi først om livet hans og hans interesser. Øynene hans lyste opp da vi pratet om sykkel. Han viste meg stolt frem et bilde av sin sykkel fra sin telefon. Morsinstinktet slo rakst til da jeg klart å påpeke at han ikke hadde hjel. Herregud..
Da jeg kommer inn på temaet, Carmen, ble han helt stille. Han får frem et han ikke husker så mye og ser deretter på sin bestemor. Jeg skjønner at jeg må henvende meg til henne.
” Hvordan var Carmen som omsorgsperson for Marco ? ”
Bestemoren svarte:
” Ønsker du å vite sannheten ”
Jeg svarte at det var meningen med hele denne reisen å få alle svar.
Hun trakk pusten pust og sier rett ut at Carmen ikke var en god omsorgsperson. Da hun dro fra Marco, var han bare to år. Bestemoren og faren til Marco har passet på han siden den dagen. Bestemoren fortalte videre at Carmen hadde brukt vold mot Marco, og at bestemoren var i grunn fornøyd da hun dro fra dem.
Jeg tittet forsiktig bort på Marco, og ser at han har blanke øyne. Jeg nikket og takket henne for informasjonen.
Inni meg var det kaos. Jeg kjente at jeg ble sint og lei meg. Men dessverre bekrefter Marco sin historie at historien gjentar seg.. Når barnet er ca. to år forlater Carmen barnet. Det er helt sykt.
Etter møte med Marco og det han fortalte, skjønner jeg at han har et tøft liv.
Jeg fikk kontaktinformasjonen hans og sier at jeg en dag skal ta kontakt med han. Det skal jeg.
Dersom Marco en dag ønsker å ta en utdannelse, kommer vi trolig til å støtte han økonomisk. Det var noe i øynene hans som traff meg.
I morgen skriver jeg om det andre møte med min halvbror.
