Første gang tilbake til barnehjemmet da jeg var 13 år
Psykologer og andre fagkyndige rådet mine foreldre til å ta en tilbakereise til Costa Rica før jeg ble tenåring. De mente det ville være lurt å dra tilbake for å se landet igjen og besøke barnehjemmet. For meg var det en fin ferie med hele familien. Jeg dro tilbake til barnehjemmet kun syv år etter at jeg hadde lukket gitterporten for siste gang. Men denne gangen var jeg klar over at jeg ikke skulle bo der, men kun besøke stedet og hilse på barna. Jeg tror jeg ikke tok inn over meg alt, da jeg besøkte barnehjemmet for første gang. Jeg kjente igjen stedet med en gang jeg gikk ut av bilen, jeg kjente igjen trappen, porten og huskestativet. Jeg husket også godt igjen hvor sengen “min” var blant alle sengene på soverommet. For meg var det trygt å dra tilbake med min nye familie. Men jeg husker godt alle de små barna som så rart og forundret ut på meg.
Besøkte barnehjemmet alene som 17 åring
Da jeg var 17 år besøkte jeg barnehjemmet igjen, men denne gangen alene. Det var mer skremmende og jeg var mer bekymret for hvordan jeg ville reagere. Bilen kjørte forbi lekeplassen og jeg kjente meg igjen med en gang. Jeg kan huske at jeg hadde en klump i halsen og fotokamera i hånden. Jeg ble møtt av lederen på barnehjemmet. Denne gangen kom tankene tilbake på hvordan mitt første møte var med mine nye foreldre. Jeg observerte barna som var på barnehjemmet mer nøye nå og tankene gikk tilbake til min tid på barnehjemmet. Jeg så at de lekte, skrek, sloss og la seg på bakken i håp om at jeg skulle gi dem oppmerksomhet.
Jeg kjente også på en takknemlighet for det livet jeg hadde fått i Norge. Jeg håper også at disse barna ville en dag få et hjem, nye foreldre og en ny sjanse i livet.
Jobbe frivillig på barnehjemmet da jeg var 24 år
Da jeg var 24 år gammel dro jeg tilbake til barnehjemmet, men denne gangen for å jobbe frivillig. Jeg ønsket å hjelpe til med matsituasjonen, bistå med undervisning og leke med barna osv. Det var en meget spesiell og sterk opplevelse. Jeg fikk på en måte gjenopplevd livet på barnehjemmet, men denne gangen som voksen. Det ble en sterke opplevelse enn jeg hadde forventet. Mange tanker og følelser kom tilbake. Jeg måtte flere ganger trekke meg ut av ulike situasjoner for jeg fikk flashback. Flashback fra følelsen av å ikke ha nok mat og fra følelsen av å være forlatt og avvist. Men det var også veldig givende og jobbe frivillig på et sted som på en merkelig måte betyr mye for meg. Jeg ønsket også å gi de ti barna på barnehjemmet et håp. Jeg fortalte dem at jeg selv hadde bodd på dette barnehjemmet, men at jeg hadde fått nye foreldre og at livet blir bra også utenfor barnehjemmet gittergjerde.
Besøkte barnehjemmet i 2018- på spor av mine biologiske foreldre
Denne gangen med flere TV kameraer og tolk. På mange måter starter letingen etter biologisk familie her. Hva sa papirene ? Stemmer den informasjonen som ligger i våre papirer ? Barnehjemmet vil alltid bety mye for meg. Jeg håper en vakker dag at jeg kan vise mine fire barn dette stedet.
Gleder meg til å se det på TV! Lykke til! Får lyst til å skrive om adopsjon selv. Har adoptert to barn 🙂
pensjonistgunna: Hei ! Ja, det blir spennende ! Jeg har ikke sett episoden min enda, men den kommer i mars 2019nca. Det er få foreldre som skriver om utfordringer knyttet til å ha adoptivbarn. Hvor gamle er barna dine ? Hvilket land er de fra ?