Egoistisk eller ikke ?
I går kom jeg over en artikkel som var publisert i Stavanger Aftenblad 27. november 2018. I artikkelen ble den anerkjente norske sosialantropologen, Signe Lise Howell intervjuet. Signe Lise Howell har utdannelse fra University of London og tatt en doktorgrad ved Oxford University. Professoren begynte i 1990 årene å forske på et av antropologiens største tema, slektskap. Gjennom empirisk forskning har hun forsket på internasjonal adopsjon og ideer om slektskap i Norge. I 2007 mottok hun Forskningsprisen ved Universitetet i Oslo.
Det fremkommer av intervjuet at forskeren Howell mener det er egoistisk å lete etter sitt biologisk opphav. Hovedbegrunnelsen for denne påstanden er i følge Howell at det viktigste er hvem man lever sammen med og miljøet. Howell uttrykker i intervjuet at det er relasjoner som etableres i familien som er betydningsfulle.
Forskeren sier videre at hun ikke ser det store poenget med å lete etter biologisk opphav når det er adoptivforeldrene som gir barnet den virkelige omsorgen og kjærligheten til barnet.
Jeg har vært i kontakt med professoren, Howell, og hun uttrykker at selve ordet egoistisk kan oppfattes litt sterkt. Men at hun mener at det å søke etter biologisk familie ofte er lite gjennomtenkt fra adoptivbarnet side, men mer for å tilfredstille egen nysgjerrighet.
Det var flere adoptivbarn som reagerte på artikkelen fra Stavanger Aftenblad. En av de som tok til motmæle var adopterte, Cathrine Toft, som er adoptert fra Sør- Korea. Hun var ikke enig i påstanden om at det er egoistisk å lete etter biologisk familie. Toft mener at det å søke etter biologisk opphav ikke har noen sammenheng om hvordan barnet har hatt det i Norge. Hun uttrykker også at alle adopterte ikke kan puttes i en bås og kalles egoister, selv om de ønsker å oppsøke biologisk familie.
Hva med min reise ?
Jeg forstår påstanden og er tildels enig med professor Howell. Jeg kjente på følelsen av egoisme da jeg bestemte meg for å dra til Costa Rica for å oppsøke biologisk foreldre. Mye av denne følelsen var nettopp av hensyn til hva mine foreldre i Norge ville si og føle. Men samtidig kjente jeg på at jeg som voksen kan selv bestemme om jeg ønsker å oppsøke biologisk familie. På en annen side er det noe helt annet med de som er igjen i Costa Rica. De tok en avgjørelse for mange år siden som de kanskje er ferdige med. Det er flere som mener det er egoistisk å bare trappe opp tretti år etterpå og si hei til biologiske foreldre. Det er flere historier hvor foreldrene ikke ønsker å bli funnet for eksempel dersom ingen vet om at barnet er satt til adopsjon. Hvordan familien eller biologisk familie vil reagere når barnet vil oppsøke biologisk familie vil nok variere mye.
Det jeg ikke er enig med Howell er at hun ikke ser poenget med å oppsøke biologisk foreldre. For min del så husker jeg så mye. Og det jeg ikke husker ønsker jeg å få svar på. I løpet av disse tretti årene i Norge har spørsmålene blitt flere og tydeligere for meg. Det at jeg har tatt en avgjørelse på at jeg ønsker å oppsøke biologisk familie, mener jeg ikke kan karakteriseres for egoistisk. For min del har det vært et veloverveid valg og med rett motivasjon; nemlig å finne svar på alle spørsmål om hvordan mine første leveår var og en forklaring på hvorfor adopsjon ble den endelige løsningen på historien. Jeg har aldri vært i tvil hvem mine foreldre er. Det er de som hentet meg på barnehjemmet og som siden har gitt meg ALT annet enn selve fødselen.
Klart du har rett til å oppsøke dine biologiske opphav. Det er opp til hver enkelt. Hver og en må bestemme hva som er riktig for en selv. Jeg gleder meg til TV-programmet om din tilbakereise.
Det er definitivt ikke egoistisk. Hver og en må bestemme og gjøre det som er rett for seg selv. Det har med identitet å gjøre. Å føle seg hel. Noen adoptivbarn har ikke behov for det. Andre har det. Sånn er det bare. Basta! Enig med deg. Gleder meg til å se TV-programmet med deg 🙂
Hei ! Takk for din støtte. Dette innlegget har virkelig engasjert folk. Jeg har fått tilbakemeldinger fra adoptivforeldre, adoptivbarn, lærere og mennesker som interesserer seg for slektsgranskning. Jeg har fått inntrykk av at de som har møtt biologisk familie har ulike erfaringer. Noen blir skuffet, mens andre føler seg hel, som du sier. Det er det som gjør det så skummelt når man velger å søke etter biologisk opphav. Det er et ukjent og skremmende terreng for de fleste. Veien er ikke lett, det kan jeg skrive under på. Nå er det ikke lenge til premiere dato 13. mars 2019 på TV2 kl. 20.00
Jeg har drevet med slektsgranskning i mange år, som veldig mange andre gjør, – og jo, mange har nok en iboende nysgjerrighet og trang til å vite om sine røtter og gener så langt man kan finne ut av det. Det betyr slett ikke at eventuelle adoptivforeldre ikke er like mye foreldre som de alltid har vært, om et adoptivbarn leter opp sitt biologiske opphav. Noen adoptivbarn vil ikke prøve å finne de biologiske foreldre ( jeg vet om noen som ikke bryr seg om hvem de er), og så er det andre som svært gjerne vil finne ut av ting.
Professoren får ha sitt syn på den saken, og så får andre ha sitt syn. Hun kan ikke putte alle i en bås, synes jeg. Det er som hun mener at adopterte ikke kan bry seg om både-og når det gjelder adoptivforeldre og biologiske. Det hun glemmer, er at barnet ikke var den som bestemte hvor det skulle vokse opp….så kaller hun det egoistisk om de søker kontakt med opphavet?
Hei ! Takk for din kommentar. Så spennende med slektsgranskning. Du har helt rett i at det er meget individuelt hvorvidt et adoptivbarn ønsker å oppsøke biologisk foreldre eller ikke. Noen ønsker, men har ingen informasjon og vet ikke hvor de skal begynne letingen. Jeg hadde kun en liten rapport fra politiet å gå etter da jeg prøvde å spore opp min biologiske familie. Slik jeg forstår professoren mener hun at adoptivbarn som søker etter biologisk familie tenker kun på seg selv og sine drømmer. Etter min mening må adoptivforeldre være åpne for at barnet på ett eller annet tidspunkt kan velge å oppsøke biologisk familie.