Spør mer hver dag

 

Foto: Nordstrand blad

FLERE SOM ØNSKER Å MARKERE VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

Jeg går spent mot døren. Jeg har avtalt å møte Anna, Mariah og Mathias til en kopp kaffe for å markere denne dagen. Anna har avlyst grunnet sykdom, men hun ønsker å delta via FaceTime.

Jeg kjenner verken Mariah eller Mathias. Det er trolig derfor jeg er litt små nervøs. Jeg åpner døren til cafeen og blir møtt med smil og albuehilsen fra Mariah og samboeren hennes. Mathias sitter allerede rundt et bord.

Det er en litt rart situasjon for alle. Men heldigvis går praten lett. Jeg blir veldig imponert over Mariah og Mathias sin åpenhet. Vi prater om bla. angst, selvskading og mobbing.

Vi kom fram til følgende:

  1. Det er mange unge som sliter psykisk i dag.
  2. Det er viktig å være åpen tidlig
  3. Åpenhet rundt psykiske lidelser som for eksempel angst, stress og selvskading må tidlig inn i skoleundervisningen.
  4. Det er viktig med oppfølging etter at man har fått en diagnose
  5. Ta kontakt med fremmede og vis at du bryr deg
  6. Det er kun deg selv som må ønske en endring
  7. Undervisning fra helsesøster og psykolog bør være obligatorisk på barne- og ungdomsskolen.
  8. Marker Verdensdagen for psykisk helse på en eller annen måte, men ha fokuset på å bry deg om andre hver dag.

Nordstrand blad skrev om kaffemøte. Les HER

” Vi har alle vår egen psykiske helse, men det er alle sitt ansvar å bidra til å bedre den psykiske helsen ”

– Andrea Johanna –

 

 

God psykisk helse er viktig for å takle livet

Foto: Nordstrand blad

 

VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE 10.10.2020

Verdensdagen for psykisk helse markeres over hele verden 10. september . Markering av Verdensdagen er viktig for å fremme økt bevissthet rundt psykisk helse. Alle mennesker har en psykisk helse. I år er tema: spør mer. Ikke gå rett rett forbi, men stopp opp og spør om hvordan det går. 

 

GI TID
I fjor møttes Anna og jeg på en café på Holtet for å markere Verdensdagen for psykisk helse. Sammen skrev vi en kronikk i Nordstrand blad. Les HER. Kronikken nådde Erna Solberg, og vi ble senere nevnt under årets nyttårstale.
KAFFEMØTE UTVIDES 
Anna og jeg har holdt kontakten i løpet av året. Vi har avtalt av vi skal møtes igjen i dag for å markere Verdensdagen for psykisk helse. Imidlertid har jeg blitt kjent med flere unge mennesker som har gitt uttrykk for at de også ønsker å markere denne dagen. Derfor har jeg i år også invitert Mathias og Maria.
Maria er født i Argentina. Hun har stått frem med sin historie om voldtekt. Maria skriver følgende om hvorfor hun ønsker å delta på kaffemøte på lørdag.

Jeg føler en glede, en så uendelig glede. En glede som jeg aldri har kjent før. Og jeg er spent! Hva bringer fremtiden? Hva bringer livet nå?

Så kommer redselen igjen. Den følelsen om at jeg aldri kommer til å strekke til. Jeg kommer aldri til å kunne være “normal”.  Jeg har for mye bagasje i forhold til nærhet med mennesker. Følelsesmessig helt utslitt av å forklare arr på kroppen og angst som dukker opp.

For jeg har fått meg kjæreste. En mann. For første gang, en mann. Så imens hjertet er forelsket, sider hodet..: hva skal du med kjæreste? Hvordan skal du som har gått igjennom overgrep og misbruk klare å være sammen med en mann? Hva kan DU gi han>>

 
Mathias er homofil  og har slitt med angst. Han skriver følgende om hvorfor det er viktig å møtes for å markere denne dagen; 
 
” For meg er det veldig viktig å markere Verdensdagen for psykisk helse fordi jeg har slitt mye selv. Jeg sliter med sosial angst og tidligere depresjon pga. barnevern historie og homofili. Jeg er nysgjerrig og jeg ønsker å bidra med å spre budskapet om at åpenhet rundt psykiske helse er viktig ” 
 
HVORFOR BRY SEG  
I dag skal vi alle møtes for å ta en kopp kaffe, bli kjent, vise åpenhet og nysgjerrighet. Sammen for å markere Verdensdagen for psykisk helse.
Jeg ser virkelig frem til å møtes, og synes det er veldig rørende og flott at kaffemøte mellom Anna og meg har utvidet seg.
For meg handler Verdensdagen for psykisk helse om å vise interesse for andre mennesker, og at dette gir positiv effekt ikke bare for deg selv, men også for andre. Det handler om å bygge gode relasjoner til mennesker, det må ikke nødvendigvis være familie eller gode venner. Det å møte mennesker med åpenhet og tilstedeværelse er viktig.
Det finnes dessverre altfor få helsetilbud for minoritetsgrupper som sliter psykisk. Derfor trenger vi å informere om hvor man kan få hjelp, og også oppfordre folk til å passe på hverandre ekstra godt i denne tiden der det oppfordres til å holde avstand grunnet pandemi. Jeg er derfor veldig stolt over at jeg bidrar i en informasjonskampanje rettet mot minoriteter på flere språk. Mer informasjon om kampanjen kommer senere. 
God psykisk helse krever at alle tar ansvar. Vi har faktisk muligheten til å gjøre samfunnet til et bedre sted å leve ved å inkludere og styrke hverandres psykiske helse. Det er også viktig å påpeke at selv om man har en internasjonal dag for å markere psykisk helse, er det viktig å tenke på dette hver dag.
I morgen kan du lese om hvordan kaffemøte gikk !
– Andrea Johanna –

Jeg sjekker inn på Grand Hotel

GRAND HOTEL I OSLO 

Lei av å støvsuge hjemme ? Lei av all maten som grises på klær og stoler? Frokosten som skulle bli idyllisk, ble alt annet. Jeg kan bli lei mammalivet og at hverdagen er kun preget av rutiner. Derfor booket jeg meg inn på Grand hotel forrige helg ! Her er noe bilder fra oppholdet ! ( video fra oppholdet er på instagram ) 

Genser er fra Line of Oslo. Tips: bytt ut knappene, dersom de ikke passer til resten av antrekket. Perlehuset har mange fine. Skjørt er fra self- portrait.

Jeg elsker Grand Hotel. Hotellet oser av historie og luksus. Jeg fikk rom i 6. etg. med en fantastisk utsikt mot Karl Johan.

Feirer livet !

Inviter noen venninner til et glass champagne !

Nydelig frokost fra 07.00-11.00. Alle fikk utdelt hansker i tråd med regler om smittevern.

Tusen takk for et magisk opphold !

Anbefaler alle mødre med små barn om å ta en pause fra mammalivet og booke et døgn på Grand Hotel. En natt søvn uten å bli vekket er magisk !

-Andrea Johanna-

« din biologiske mor var prostituert «

Foto: tv2


SPORLØS SESONG 7 EPISODE 4 – GUATEMALA

Det er søndag og det betyr enda en reise med tv2 programmet, Sporløs. Tekoppen er klar og den varmer hendene mine. Jeg setter meg i sofaen med hele familien. Hver reise er annerledes, selv om alle har det samme målet: finne hele historien. 

 

FEIL FARGE OG FEIL HØYDE 

Alexa Maria var bare ca. to år gammel da hun ble adoptert til Norge. Reisen fikk fra Guatemala til en liten gård i Nordfjordei. Alexa Maria forteller om en barndom som var preget av mye usikkerhet og mange spørsmål som hun ikke klarte å besvare. Alle spørsmålene og kommentarene om hudfarge, høyde eller hjemlandet førte til at hun alltid har kjent på et stort hull i tilværelsen.

Det eneste hun har er et baby bilde av seg selv og fostermoren. Alexa vet også at moren hennes var født i Honduras, men måtte flykte ulovlig til Guatemala.

Det var kun et ord som kom ut av munnen til Alexa, da programlederen spurte om hun ville dra til Guatemala: ENDELIG.

 

FOSTERMOR 

Reisen går til Guatemala City der de blir møtt av etterforskeren, David. David forteller at morens navn ikke fremkommer av noen registre, men et annet navn blir første ledetråd, Alexas fostermor.

I en liten bygd seks timer fra hovedstaden, kan endelig Alexa få møte kvinnen som passet på henne som baby. Det er tydelig at dette møte betyr mye for dem begge. Moren til Alexa var bare 16 år gammel da hun fikk Alexa. Hun ga bort barnet til sin venninne. Fostermoren forteller at hun passet på Alexa i ni måneder, men at hun aldri fikk Alexa tilbake fra et sykehusopphold. Sykehuset kunne ikke gi barnet tilbake til fostermoren, fordi hun ikke var biologisk mor.

-Det var en stor lettelse å få beskjed om at fostermoren ikke hadde fått betalt for å passe på meg, forteller Alexa. Alexa sier selv at hun kjente på en stor takknemlighet for at fostermoren hadde gitt henne kjærlighet og omsorg som en mor ville ha gjort. Fostermoren vet ikke hvor moren til Alexa er i dag, men at hun jobbet på en bar.

PROSTITUERT 

I et av de farligste områdene i Guatemala City leter de etter en bar der moren skal ha jobbet. Alexa får informasjon om at moren var prostituert.

Personlig var dette noe jeg fryktet aller mest å høre, da jeg selv startet Sporløs reisen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fryktet alltid det verste. Jeg ventet derfor spent på reaksjonen til Alexa. Den kom aldri. De finner baren, men de får ikke slippe inn med kamera. Hele stedet er mørkt, trist og dystert. Jeg forstår ikke helt hvordan Alexa klarer å beholde en slik ro.

Reisen fortsetter til Honduras. Hele tiden får de beskjed om å passe seg og være forsiktige. Det er kanskje ikke så rart siden Honduras hovedstad er en av byene i verden med flest mord.

Bak i en politibil blir de fraktet til en større politistasjon der registeret er. På veggen utenfor politistasjonen henger det bilder av savnede barn. Slike bilder gjør utrolig inntrykk på meg. Det er lett å tenke: det kunne vært meg. Det blir treff i databasen på Alexas biologiske mor. Hun befinner seg i en by som heter El Progreso.

RØRENDE MØTE

Alexa hadde nesten gitt opp håpet om å få treffe sin biologiske mor, men i nabobyen Monte Fresco kan endelig reisen ta slutt for Alexa. Det er sterkt å høre fra moren at hun ikke hadde noe å tilby datteren på den tiden. Det var derfor hun måtte gi henne bort. Moren virker oppriktig glad for at Alexa er tilbake, og hun ønsker å gripe sjansen til å be om tilgivelse. Tårene og ordene sier alt. Moren faller på knærne i det hun klemmer Alexa. Det er vanskelig å holde tårene tilbake. Mor og datter ser like ut.

 

Tusen takk til Alexa for at du tørr å dele så mye av deg selv og alt du har opplevd i barndommen. Det er veldig modig å delta på Sporløs i en alder av 20 år. Du er sterk og jeg håper du vil bli enda sterkere etter denne reisen.

-Andrea Johanna –

 

 

 

« redd for å bli avvist igjen «

Foto: TV2

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 3 – BRASIL

Det er søndag og det er klart for en ny episode av Sporløs. Igjen gjør jeg meg klar for å sette meg inn i en ny historie om adopsjon og forhåpentligvis svar på hvorfor utfallet ble adopsjon. Barna sitter i pysj og sier: Kanskje han finner mamma og pappa ? 

 

” REDD FOR Å BLI AVVIST IGJEN “

Tomas Roberto ble adoptert fra Brasil da han var ett år gammel. I dag er han 25 år. Tomas forteller at han alltid har lurt på hvorfor han ble adoptert. Dette har medført at følelsen om å bli forlatt stadig kommer tilbake, og at han aldri har funnet sin plass. Tomas forteller åpent og ærlig om vonde følelser han har hatt fordi han alltid har lurt på hvor han egentlig kom fra.

Det er noe med Tomas som gjør at jeg blir veldig grepet av han som person og ikke minst hvordan han klarer å sette ord på sine følelser. Det er vondt å høre når han forteller om at han i perioder i livet har mistet livsgnisten pga. fortiden.

Reisen går til Brasils største by, São Paul, der ca. 20 % av urbefolkningen lever i fattigdom. I det bilen kjører forbi barn som bor på gaten, er det forståelig at Tomas gir uttrykk for at han kunne også ha vært et gatebarn. I adopsjonspapirene til Tomas står det et navn på biologisk mor, men navnet dukker ikke opp i nasjonale registere. Søket etter biologisk slekt starter derfor ved barnedomstolen for å finne mappen til Tomas.

I følge opplysningene var det bestemoren som hadde levert Tomas til barnehjemmet. Tomas var kun en uke gammel da han ankom barnehjemmet. Tomas får også beskjed om at moren hans bodde i perioder på gaten og at hun slet med psykiske problemer. Det fremgår også av papirene at navnet på moren hans er stavet annerledes enn det som er skrevet i adopsjonspapirene til Tomas.

BARNEHJEMMET OG VIL AVLUTTE SØKET 

Turen går videre til barnehjemmet hvor Tomas bodde på i ca. ett år. Her får han møte kvinnen som passet på han da han var baby. Det er en tydelig lettet Tomas som får se sovesalen der barnesengene lå på rekke og rad. -Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet, forteller han.

Thomas ønsker å avslutte søket, fordi han er fornøyd med det han har opplevd så langt på reisen. Det han frykter aller mest er å bli avvist.. nok en gang i livet. Det orker han bare ikke.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg, ved denne episoden, er da han forteller at han har hatt perioder i livet der han har ønsket å forlate denne kloden. Thomas er uvanlig ærlig om sine tanker knyttet til sin historie og vonde følelser om å bli forlatt. Jeg sitter ingen med en voldsom respekt og beundring over denne sårbare gutten.

MØTE MED LILLESØSTER OG EN SYK MOR 

Plutselig får Tomas en uventet beskjed. Den lokale tolken har klart å finne lille søsteren til Tomas og resten av familien. Han velger å fortsette på reisen.

En time kjøretur senere blir det et rørende møte mellom Tomas og søsteren. Møte med biologisk mor  blir anspent og ubehagelig for Tomas. Det er en syk mor som står foran han, og som dessverre ikke kjenner han igjen på grunn av sykdommen. Først da kommer tårene fra Tomas.

 

Dette er en episoden som jeg kommer til å huske i lang tid. Først og fremst på grunn av Tomas og hans ærlige tanker om sin egen historie. Møte med biologisk mor kan virkelig ha mange utfall. Her var det psykiske problemer og at mor ikke kjente igjen historien som at hennes eget barn var kommet tilbake.

Tusen takk, Tomas fordi du setter ord på det mange adopterte kan føle på. Du er et forbilde og jeg håper virkelig at du har funnet livsgnisten tilbake !

 

 

 

 

Hjemme hos Erna Solberg for ett år siden

Foto: Privat

VERDENSDAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING 2020

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg var invitert hjem til Erna Solberg for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. I fjor var vi ca. 100 mennesker som personlig ble invitert hjem til statsministerboligen på bakgrunn av en søknad. I min søknad skrev jeg om adopsjon, rasisme og etteradopsjon. En av gjestene som jeg ble kjent med het Anna. 

 

VIKTIG MARKERING

Hvorfor er det viktig med en dag som denne? Selvmord er et samfunnsproblem som angår oss alle. Temaet skaper ofte sterke reaksjoner i oss. I følge data fra Dødsårsaksregisteret fremkommer det at det i 2018 var 674 mennesker som tok selvmord i Norge. Av de 674 livene som gikk tapt var 202 kvinner og hele 472 menn. Selvmord angår oss alle fordi vi ofte kjenner noen som har tatt livet sitt, prøv å ta livet sitt eller gitt uttrykk for et ønske om å avslutte livet. Hvert år berøres ca. 5000 – 6000 etterlatte eller nærstående på grunn av selvmord. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen fortsetter å sette fokus på nettopp denne viktige dagen. Erna Solberg holder i dag et åpent digitalt møte for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging.

VIS AT DU SER. VIS AT DU LYTTER. VIS AT DU BRYR DEG.

I følge organisasjonen Leve, er budskapet i år: SAMMEN FOR FOREBYGGING AV SELVMORD

Vi har alle et ansvar for å bry oss. Anna prøvde å ta livet sitt for noen år siden. Dagen hjemme hos Erna Solberg betydde enormt mye for henne. Anna skiver til meg:

I fjor var jeg hjemme hos Erna Solberg i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg var spent, redd og grudde meg litt, men hadde jeg visst hvor mye denne dagen skulle bety, hadde jeg ikke trengt å grue meg sånn. Men alt er mulig. Jeg bestemte meg for å være åpen om hvorfor jeg var der, og tørre å fortelle min historie til de jeg møtte der. Åpenhet er viktigere enn man tror når det kommer til selvmord. Det som skjedde etterpå er nesten rart å tenke på. Andrea og jeg traff hverandre senere, og vi skrev en kronikk sammen om det å sette av tid til andre mennesker. I stor grad er det nettopp det denne dagen handler om. Tid til å se menneskene rundt deg, tid til å høre og bry deg. Jeg har lært mye om dagen i fjor ,og jeg fikk oppleve mye etterpå. Dette takket dagen hjemme hos Erna Solberg. Anna U. 

 

– Andrea Johanna –

« Jeg er glad hun satte meg bort «

Foto: TV2

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 2 – FILIPPINENE 

Igjen er det søndag og hele familien er samlet for å se på TV2- programmet Sporløs. Barna vet nå at programmet handler om adopterte som søker etter sin biologiske slekt. Fortsatt synes jeg det er rart at det er to år siden jeg dro ned til Costa Rica for å lete etter mine biologiske foreldre. Jeg forstår deltagerne når de forteller om et ønske om å få svar på ubesvarte spørsmål. Spørsmål om noe så grunnleggende som opphav. 

 

“JEG ER GLAD HUN SATTE MEG BORT “

I kveldens episode møter vi Cristina Maria som gjentatte ganger har søkt om å få delta på TV- programmet Sporløs. Det forteller meg at ønske om å få svar om sin egen adopsjonshistorie har vært sterk.

Cristina ble født i Filippinene. Cristina har lite informasjon om sin biologiske mor, men hun har et fotoalbum fra barnehjemmet. Bildene viser en liten, svak og underernært baby. Cristina forteller at hun ønsker å møte sin biologiske mor for å takke henne. Tilsvarene tanker hadde jeg også før avreise. Men i ettertid forstår jeg ikke mitt ønske om å takke. Hva skal jeg egentlig takke for ? Det er litt underlig at mange adopterte nettopp forteller at de ønsker å takke sine biologiske foreldre.

 

Letingen starter i hovedstadsregionen Metro Manila på et sykehus, der moren ble fraktet til etter fødselen. De har kun et navn å gå etter. Cristina får en naturlig reaksjon utenfor sykehuset, og det er tydelig at det går sterkt inn på henne. Tankene går til da moren hennes bar henne i magen.

Reisen går videre til et nasjonal senter for mental helse. Cristina får beskjed om at hennes mor var innlagt der i åtte år. Senter for mental helse kan dessverre ikke fortelle mye mer. Den eneste ledetråden de får er et stedsnavnet; Arayat Quezon City.

I denne byen får Cristina beskjed om at hennes biologiske mor døde i 2011. Årsaken var trolig hjertestopp eller et epileptisk anfall. Cristina tar begge hendene foran øyne og tårene strømmer på. Jeg kan kjenne og forstå skuffelsen hennes. Det å dra hele veien til sitt hjemland og få en slik brå beskjed.

 

Det som gjør sterkest inntrykk på meg ved denne episoden er faktisk slumområdene som de viser. Barn som løper nakne på gaten og familier som bor blant søppel og møkk. Jeg merker at mine egne barn også reagerer på disse scenene. Jeg tror ikke de har vondt av å se at mange mennesker i verden bor nettopp slik. Mine barn ønsket senest i dag deres tredje store elektriske bil.. kontrastene blir veldige store og tydelige

Cristina ønsker å ta siste farvel med sin biologiske mor og drar til kirkegården. Der får de beskjed fra vaktmesteren at det også var en annen kvinne som hadde oppsøkt samme grav som Cristina. Denne kvinnen viser seg å være søsteren til Cristina. Likheten mellom søstrene er påfallende og de gir hverandre en lang klem.

Cristina får informasjon om at moren var syk, slik at hun ikke klarte å ta hånd om sine barn.

Det blir en fin avslutning fordi Christina får alle svarene på hun har lurt på i 30 år. I tillegg sier hun      ” Jeg er glad hun satte meg bort ”

Tusen takk, Cristina fordi du viser at denne reisen var så viktig for deg. Du er moden og har mange positive og gode refleksjoner rundt din egen adopsjonshistorie !

-Andrea Johanna-

 

 

 

 

 

 

 

 

 

« du er et resultat av en voldtekt «

Foto: TV2.no

SPORLØS SESONG 7 EPISODE 1 – COLOMBIA 

Det var med blandede følelser hele familien satte seg ned i sofaen for å se sesongens første episode av Sporløs. Det er rart å tenkte på at jeg var en av deltagerne i fjor. Jeg har gledet og gruet til denne søndagen. Jeg vet med meg selv at hver gang jeg ser på en historie som omhandler adopsjon, får kroppen automatisk en spesiell reaksjon. Jeg sitter anspent og analyserer alt og alle. 

 

” DU ER ET RESULTAT AV EN VOLDTEKT “

Denne gangen går reisen til Colombia. Maria ble adoptert da hun var fire måneder. Da hun var liten kjente hun på en følelse av å være og se annerledes ut. Som adoptert er det lett å kjenne seg igjen i disse tankene.

I dag er Maria 29 år og hun forteller at ønske om å finne sin biologiske mor vokste med alderen, og spesielt etter at hun fikk egne barn.

Det er lett å se at Maria har ventet lenge på denne reisen. Allerede da flyet landet i Bogota`, kommer tårene. Det er noe spesielt å komme hjem, selv om det ikke er hjem, forteller Maria.

 

Adopsjonspapirene til Maria inneholder lite informasjon. Til slutt kommer de i kontakt med en eldre dame som forteller at moren til Maria flyttet til Bogota`. Kvinnen forteller også at moren til Maria hadde hatt et tøft liv og var sammen med en rusmisbruker fra Afrika.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var da Maria lette etter sin biologiske mor i slummen i Bogota`. Gatene var preget av livløse hunder, tiggere, mennesker som bodde på gata og små barn.

Det kom til et tidspunkt der Maria ikke klarte å ta inn over seg alle inntrykkene, og sa at hun ønsket å komme seg bort fra området. Jeg forstår utrolig godt denne reaksjonen. Maria turte å si i fra og det tror jeg skyldes litt alderen hennes.

Rett før Maria får treffe sin biologiske mor, får hun beskjed om at hun er et resultat av en voldtekt. Ingen kan sette seg inn i denne situasjonen. Maria klarer på en utrolig voksen måte å heve hodet og tenke at hun uansett ønsker å treffe sin biologiske mor. Selv sitter jeg helt i sjokk i sofaen. Barna spør meg: mamma, hva er en voldtekt ?

Jeg holder hendene foran munnen og prøver å tenke raskt på hva jeg kan svare på det spørsmålet. Samtidig tenker jeg at dagens program kanskje ikke var så barnevennlig.

Ikke uventet var møte med Maria sin biologiske mor rørende. I tillegg fikk hun også møte sine tre halvsøsken. En lykkelig slutt til tross for brutale scener fra slummen og at hun ble til på grunn av en voldtekt.

Dessverre tror jeg dette er en episode som viser realiteten på hvorfor mange barn blir satt bort til adopsjon.

Tusen takk til Maria som fremsto som moden, uredd og sårbar.

-Andrea Johanna-

 

 

 

 

 

Eli Therese Gran- I skyggen av egen identitet

SKYGGEBARN- Jeg tar en prat med forfatteren, Eli Therese Gran. 

 

Klokken er ti på kvelden. Skal jeg tørre å ringe forfatteren for å prate litt om boken ? Jeg grubler ikke lenge, før jeg plutselig hører i den andre enden: Hei, det er Eli.

Jeg har skrevet ned noen spørsmål på forhånd. Dette for å trygge meg selv, dersom pratet plutselig skulle stoppe opp. Heldigvis er stemmen til Eli vennlig og praten går lett.

 

Fortelle litt mer om bakgrunnen for boken din ? Hvorfor ønsket du å skrive denne boken ?

– Kan ikke si konkret når tanken om bok kom opp. Men etter at jeg fikk egne barn ble jeg mer bevisst på adopsjon og barnets utvikling etter fødsel og årene etterpå.

Fra jeg var liten følte jeg meg annerledes. Det var trolig mangel på fakta som gjorde at interessen økte for å finne ut hvem jeg var og hvordan ting hang sammen.  Jeg skrev boken for meg selv, men jeg er glad dersom andre også kan få utbytte av min historie. Boken heter Skyggebarn for jeg har følt at jeg har levd i skyggen av min egen identitet.

 

Du skriver en del om identitet og reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Hva er dine tanker rundt dette ?

–  Jeg var veldig liten, da jeg merket at jeg var annerledes enn alle de andre barna. Min identitet ble etterlatt i Sør- Korea. Det var en del av bagasjen som ble glemt igjen. Jeg ble sendt til Norge, men jeg følte meg aldri hjemme her. Jeg ble påført en nytt traume da jeg kom til min nye familie i Norge. Utad fremsto vi som en lykkelig familie, men jeg hadde ikke en god oppvekst.

Jeg har fremdeles vanskeligheter med å knytte og holde på relasjoner rundt meg. Dette gjelder også ovenfor min egen familie som barn og mann.  Jeg arbeider fortsatt med å finne gode teknikker, slik at hverdagen skal fungere best mulig. Kanskje jeg må forholde meg til min egen identitetskrise hele livet ? Jeg føler at jeg ikke kan fortelle verden hvem jeg er.

 

For meg var det stekt å lese da du fikk høre, fra dine foreldre, at du ikke var ønsket til Norge. Fortell litt hva dette gjorde med deg.

-Min bror var en del av familien på bakgrunn av innenlandsadopsjon. Da jeg kom til Norge, var dette trolig deres nye prosjekt. Jeg husker godt første gang jeg hørte at jeg ikke var ønsket. Jeg var ca. 10 år gammel. På en måte kom ikke ordene så uventet. Jeg fikk endelig en bekreftelse på den følelsen jeg hadde hatt lenge. Etter den dagen så jeg på foreldrene mine og livet som fiender. Jeg ville bare bort. Jeg begynte tidlig å stjele og røyke. Jeg fikk ikke dårlig samvittighet ovenfor mine foreldre. Jeg fikk aldri aksept fra noen. Dette er trolig det viktigste for adoptivbarn.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal stille dette spørsmålet. Du har tatt en del valg i livet bla. da du ga barnevernet omsorgen for barna dine eller leve i et voldelig forhold. Slik jeg forstår boken begrunner du mange av valgene dine med adopsjonen. Kan valg i livet begrunnes med adopsjon ?  

–  Dette er et godt spørsmål. Jeg har aldri tenkt på dette før. Jeg har ikke svaret på dette spørsmålet. Alle valg kan ikke tillegges adopsjonen eller følgende av den. Det er opplagt at miljøet man vokser opp i har betydning for hvordan man tar valg.  Familie, venner og øvrige felleskap spiller alle inn på hvordan et menneske blir påvirket. Mine valg ble tatt fordi jeg hele livet har kjent på en uro. Og jeg vektla ikke hva andre måtte mene. Jeg var aldri fornøyd med meg selv og famlet i blinde etter hvem jeg var eller hva jeg betydde for andre.  I dag har jeg erkjent at jeg kan leve med det jeg har, eller mangler, fordi jeg får hjelp til å regulerer følelser og reaksjoner når de blir for tunge å håndtere på egen hånd.

 

Tusen takk for at du pratet med meg og delte dine tanker om boken, Eli Therese Gran. Du har skrevet en viktig bok innen adopsjon.

-Andrea Johanna-

 

 

 

 

Skyggebarn- kan valg i livet begrunnes med adopsjon ?

SKYGGEBARN AV ELI THERESE GRAN 

Mine tanker..

 

Jeg leser de siste setningene i boken:

” Et sted i speilbildet mitt ser jeg et blikk, et utseende som kommer fra to personer som er unikt lik meg “

I løpet av noen timer har jeg lest hele boken. Jeg slår boken sammen, og føler meg så rar. Kroppen er full av følelser. En følelse av kvalme kommer plutselig. For meg er det nesten ubehagelig å lese en bok om adopsjon skrevet av en adoptert kvinne fra Sør-Korea. Historien til Eli Therese Gran kan ikke sammenlignes med min egen historie, men likevel er det mange situasjoner og tanker som treffer meg dypt flere ganger.

 

REAKTIV TILKNYTNINGSFORSTYRRELSE 

Eli Therese Gran er i dag 51 år. Skyggebarn er hennes første bok. Hun er født i Sør-Korea og kom til Norge da hun var ca. ett år gammel.

I starten av boken beskriver forfatteren seg selv som følgende;

” Jeg er adoptert og det er komplisert”  “

Allerede her må jeg stoppe opp litt og trekke pusten.  Ja, jeg er tildels enig i den beskrivelsen. Forfatteren beskriver innledningsvis at hun store deler av livet har gått til psykolog og terapi for å finne seg selv. Forfatteren beskriver sin reise og stadig leting etter sin egen identitet på en sann og realistisk måte.

Forfatteren skriver tidlig at hun fikk diagnosen; reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Dette er et uttrykk som stadig dukker opp i forbindelse med adopsjon. Forfatteren beskriver videre at hun hele livet har hatt vanskeligheter med å knytte gode relasjoner til mennesker. Dette er et eksempel som jeg tror mange adopterte vil kjenne seg igjen i, inkludert meg selv. Jeg tror reaktiv tilknytningsforstyrrelse kommer i mange grader. For forfatteren kommer dette tydelig frem gjennom alle valgene hun har tatt i løpet av livet, noen valg frivillig og noen ufrivillig.

TØFF OPPVEKST 

Ett av valgene som forfatteren ikke kunne velge, var den familien hun kom til i Norge. Det er vondt å lese om hennes tøffe oppvekst, særlig om de årene hun ble utsatt for vold i familien. Foreldrene utøvet vold for å oppdra barna. Dette medførte bla. til at hun startet med å stjele og røyke i en alder av 12 år. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var da forfatteren hørte, at foreldrene hadde kranglet om at de aldri skulle ha adoptert henne. Det er en smerte, som jeg kan føle, mellom linjene i boken.

Forfatteren beskriver hennes egen brutale reise gjennom livet. Hun beskriver bla. møte med barnevernet, abort, forelskelse med en innsatt på Ila fengsel, vold i kjæresteforhold og utallige kjærester. På mange måter forstår jeg ikke hvordan en ung kvinne kan velge alt dette i livet. Slik jeg leser og oppfatter forfatteren begrunner hun tildels alle valgene med adopsjonen. I mitt hodet er det ikke så enkelt. ALLE har valg i livet, uansett om det ligger en adopsjonshistorie i bunn eller ikke. På en annen side kan jeg også forstå alle valgene. Hvordan kan et barn, ungdom og senere voksen ta gode valg, når hun aldri har hatt gode rollefigurer i livet ? Livets kompass er avhengig av riktig kjærlighet, trygghet, tillit og gode rollefigurer.

Jeg anbefaler boken til alle adopterte, foreldre og fagpersoner som arbeider med barn og unge.

Kan valg i livet begynnes med adopsjon ?

Jeg har pratet med forfatteren. I morgen vil jeg skrive litt om hva forfatteren sa, da jeg stilte henne dette spørsmålet.

-Andrea Johanna-