Nordstrandfruen

VERDENSDAG FOR PSYKISK HELSE- TID TIL EN KAFFEKOPP ! 

” Jeg var usikker på om jeg skulle slutte å kjempe, håpe at livet etter døden var bedre. For det var så vondt å ha smerter, vondt å ikke vite, vondt å være ensom, for hvordan håndterer man alvorlig kronisk sykdom? Det var for mye, det var tungt, det var sårt, og vanskelig å bære alene (Anna)” 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

I dag er Verdensdagen for psykisk helse. For en måned siden åpnet statsministeren, Erna Solberg sin bolig for å markere Verdensdagen for forebygging av selvmord. Det var her jeg kom i kontakt med en ung jente, Anna. Jeg var inviterte hjem til Erna Solberg som representant fra Adopsjonsforum. I min tekst til statsministeren skrev jeg blant annet om viktigheten av å bekjempe rasisme og at adoptivfamilier må få nødvendig og best mulig oppfølging.

Anna var inviterte av en helt annen grunn. Anna har et nært og personlig forhold til temaet selvmord.

Vi har sammen skrevet en tekst om hvordan vi opplevde møte hjemme hos Erna Solberg og hvorfor vi møtes igjen i dag, på Verdensdagen for psykisk helse.

Teksten vår kan leses på nordstrandblad.no

https://www.noblad.no/ytring/nyhet/helse/gi-tid-det-kan-redde-dagen-og-kanskje-livet-til-noen/o/5-56-200906

I dag møttes Anna og jeg på Bekkelaget til en kaffekopp ! Det var utrolig fint og godt å se henne igjen. Vi hadde begge satt av tid til hverandre, tid til å prate og tid til å bli kjent. For meg var det sterkt å høre litt om hennes oppvekst og utfordringer i livet. Jeg fortalte litt om min adopsjonshistorie, og at jeg var takknemlig for at vi hadde møttes hjemme hos Erna Solberg. Vi håper at vår historie, vårt møte kan inspirere mennesker til å strekke ut en hånd, ta en kaffekopp og være nysgjerrige på mennesker som man møter på livets vei.

I kveld fikk jeg beskjed fra statsministerens kontor om at møte med Anna har nådd Erna Solberg. Hun har selv lagt ut bilde og tekst på sin egen Facebook profil. Det er utrolig rørende og viktig at psykisk helse blir tatt på alvor ! Vi kan alle bidra til å gi tid til mennesker rundt oss og vise oppmerksomhet og omsorg.

TAKK, ANNA FOR DAGENS KAFFEKOPP ! DET ER DEN FINESTE MÅTEN JEG HAR MARKERT DENNE DAGEN PÅ !

HJEMME HOS ERNA SOLBERG – VERDENSDAGEN FOR FOREBYGGING AV SELVMORD

I dag var jeg hjemme hos Erna Solberg og drakk kaffe. Jo, jeg gjorde faktisk det, men jeg var der også i forbindelse med markeringen av verdensdagen for forebygging av selvmord. Jeg visste ikke på forhånd hvor mange som var invitert eller hvem. Jeg tipper vi var ca. 100 personer, både i privat regi eller gjennom en forening.

Fra klokken 14.00-15.00 var det tid for å mingle. Jeg grep sjansen og gikk rett bort til Erna Solberg for å informere om UAPU og deres tanker i forbindelse med at staten og politikerne må ta deres ansvar for å følge opp adopterte og deres familier. Eksisterende tilbud varier for mye og det er behov for spisskompetense for å ivareta denne gruppen. Jeg overrakte henne også rapporten, som er skrevet fra en student gruppe fra VID, ( Vitenskapelig høyskole ) i forbindelse med dialogkonferansen ” Adopsjon i et livsperspektiv ” den 4. mars i år. Erna Solberg lyttet.

Erna Solberg innledet dagen med å takke Else Kåss Furuseth for utfordringen. Hun trakk frem at dagen i dag er en viktig dag og at det er viktig med åpenhet og dele erfaringer så mange ikke føler seg alene. Det er i dag ca. 550-600 personer som tar livet sitt hvert år. Det ble også nevnt at det er ca. 6000 mennesker som blir beskrevet som pårørende. Det vil si at ett selvmord berører så utrolig mange flere, enn det menneske som velger å forlate kloden.

Else Kåss og søsteren Ramona ledet hele markeringen på en strålende måte med humor og alvor. Det var vakker sang, innlegg fra bla. Fabian Stang, forsker og psykolog spesialist, Fredrik Walby, Psykiater og universitetslektor, Anne Christine Bergem og Oddvar Vignes. Hans innlegg gjorde sterkt inntrykk på meg fordi han var så ærlig om den mørke tiden i hans liv.

På kvelden mottok jeg følgende melding på messenger fra en ung jente:

Hei, jeg er litt usikker på om det var deg jeg møtte hos Erna, men jeg synes du var veldig hyggelig og lurte på om du ville ta en kaffe en dag? Hvis det passer selvsagt og du ikke føler det blir altfor rart da. 

Jenta hadde selv prøvd å ta sitt liv. Det rører enorm ved meg å bli kontaktet på denne måten. Tusen takk.

Møtet med denne unge jenta og møte med en annen jente var trolig det som betydde mest for meg i dag.

Jeg håper Erna Solberg fortsetter med å markere Verdensdagen for forebygging av selvmord med åpent hus, eller at andre tar over stafettpinnen.

Å PLANLEGGE EN OFFENTLIG MARKERING 

Uh.. Hvor skal jeg starte ? Vi tre adopterte jentene er godt i gang med å planlegge en offentlig markering for å hedre vår ” medadopterte” søster og samtidig vise støtte, samhold og avstand til rasisme.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det er ekstremt mye som skal planlegges før et slikt arrangement. Vi har fått tillatelse fra Stortinget og politiet er informert om markeringen.

I kveld har vi arbeidet med programmet og hvordan den røde tråden skal følges gjennom hele markeringen. Det er mange som ønsker å holde en appell eller bidra på en eller annen måte. Det er utrolig rørende og vakkert.

Foreløpig program, tid og sted vil straks bli offentlig.

Ansvarlige for arrangementet er:

Diana Yolanda Fynbo

Christina Violeta T. Storsve

Andrea Johanna Bratt Mæhlum

Min første video fra barnehjemmet i Costa Rica

Video av meg på barnehjemmet i Costa Rica da jeg var fem år.

Dette er den første videoen jeg har av meg selv som barn. Dato er 06. januar 1989. Jeg er snart seks år gammel og har bodd nesten to år på barnehjem i Costa Rica.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg prater flyende spansk ! Denne dagen hadde jeg tatt på meg de fineste klærne jeg hadde. Mine nye foreldre skulle komme for å hente meg og mine søsken. Jeg var overlykkelig og spent.

Det er veldig rart å se meg selv på akkurat denne videoen. Jeg vet det er meg, men samtidig kjenner jeg ikke den lille jenta igjen. Jenta på videoen var uten foreldre, pratet flytende spansk og var usikker. Tretti år senere sitter minnene i kroppen. Men i dag har jeg selv min egen familie i trygge Norge.

Det er rart at livet kan ta en så brå vending. Det gjelder å leve livet og hele tiden være takknemlig for det man har. Da jeg dro fra barnehjemmet hadde jeg tre ting som jeg eide i hånden; en liten bit med ost, en hårspenne og noen fotografier.

Over 100 000 har lest mitt innlegg på nrk.no 

Torsdag morgen fikk en en skikkelig god nyhet fra NRK. De gratulerte meg med at innlegget mitt har blitt lest av over 100.000 mennesker ! Nrk virket veldig fornøyde med at mange har lest kronikken om hvordan mine tanker og følelser rundt bunad og identitet har utviklet seg gjennom årenes løp. Nrk var også glade for at jeg hadde klart å engasjere mange og skape en debatt om temaet jeg skrev om.

Det er jeg som skal takke NRK for at jeg fikk muligheten til å skrive om dette temaet. På mange måter er det en meget personlig tekst, men tydeligvis er det mange som kan kjenne på noe av de samme følelsene som jeg har hatt.

Det er klart jeg er stolt ! Dette er min første lengre kronikk som publiseres! Det er helt fantastisk og unikt at så mange har lest kronikken ! Tusen takk !

Med dette ønsker jeg alle, med eller uten bunad, mørk, hvit eller Granka-brun, fra innland eller utland, en riktig god 17. mai !

HURRA !

Intervju i avisen “Vårt Land” angående identitet

Fredag 3. mai 2019 kommer en lengre artikkel i avisen “Vårt Land”  Tema for artikkelen er identitet og identifisering med norske verdier. Hva gjør det med oss når vi ikke vet hvem vi er ? Når er man norsk ? Vil man noen gang bli hundre prosent norsk ? Mange som er født i utlandet kjenner trolig på disse spørsmålene.

Artikkelen omhandler meg og en annen jente som også er adoptert, Uma Feed Tjelta.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

I artikkelen prater jeg om min vei til å finne meg selv, konfirmasjon og bunad og hvordan tilbakereisen til Costa Rica har formet ytterligere min identitet. Når slutter veien til å finne seg selv og hvem man er ?

Jeg anbefaler alle å lese artikkelen.

Tusen takk for fantastiske bilder fra fotograf: Joakim S. Enger ! Det var en fryd å samarbeide med deg.

Ny fotoshoot !

I dag tok en fotograf bilder av meg til en ny artikkel for en avis. Artikkelen skal handle om identitet.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

På et av bildene bærer jeg en bunadsveske. Kjolen skal representere Costa Rica og bunadsvesken skal vise det norske. Jeg tror artikkelen blir spennende med et tema som er veldig i vinden fortiden.

Det å bli tatt profesjonelle bilder av er nytt for meg. Men fotografen var eget dyktig og ikke minst veldig koselig. Vi fikk en god kjemi, noe som jeg tror er viktig for at bildene skal bli best mulig.

Det ble også tatt noen urbane bilder fra broen mellom Grønland og Sørenga.

Jeg gleder meg til å se resultatet.

Rett etter møte med Marco, fikk jeg møte Steven på 21 år.

Han kom på hotellet med sin flotte kone og en liten baby med sykt mye hår på hodet.

Umiddelbart fikk jeg et mer oppløftende møte med Steven. Han gikk bestemt mot meg og luktet friskt. Det første jeg tenkte var at han var en flott og attraktiv ung mann.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Han hilste på meg med et hast handtrykk og virket selvsikker da han presenterte seg.

Steven fortalte meg at han jobbet som taxi sjåfør og trives med det. Vi pratet litt om familielivet osv. Jeg fortalte han litt om min reise til Costa Rica og møte med vår felles halvbror, Marco. Steven har møtt Marco to ganger tidligere. Det var Carmen som hadde oppsøkt Marco og bestemoren ved to anledninger, men ellers hadde de ingen kontakt.

Steven fortalte at Carmen også hadde forlatt ham da han var ca. litt under to år. Heldigvis hadde han en far som tok vare på ham. Han følte ikke noe behov for å ha kontakt med Carmen.

” Vet du om mer om de andre barna? ”

Steven svarte at Carmen fikk en datter til etter meg som fikk navnet: Johanna.

På en måte ble jeg litt rørt. Kanskje hun hadde oppkalt denne datteren etter meg ? Carmen hadde pratet ofte om Johanna. Carmen hadde også forlatt Johanna, og hun ble satt til nasjonal adopsjon. Hun kom til en fin familie i Costa Rica. Steven hadde hørt at hun gjorde det meget bra i turn og at hun ikke ønsket noe kontakt med Carmen.

Carmen fikk sitt siste barn for ca. 10 år siden. Da var hun 40 år. Dette barnet forlot hun på sykehuset.

Uh, jeg sukket bare oppgitt. Historien gjentar seg nok en gang. Carmen forsvinner ut av livet til barna hun setter til liv og fortsetter sitt liv.

Det er helt uvirkelig og uforståelig for meg at en kvinne kan gjøre dette. Hun har forlatt 13 barn.

Vi tre er de eneste som kom til internasjonal adopsjon. Jeg er evig takknemlig for det !

13 halvsøsken i Costa Rica 

Etter at jeg fikk møte begge mine biologiske foreldre, så hadde jeg et sterkt ønske å treffe noen av mine halvsøsken i Costa Rica. Jeg fortalte David, etterforskeren dette. David fortalte meg at på det nasjonale registeret var det kun oppført to barn på biologisk mor, Carmen.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

David klarte å spore opp begge guttene. Disse møtene ble dessverre ikke filmet. Det ble for mye informasjon på en episode rett og slett, mente lederen av filmteamet.

Rett etter frokosten på hotellet var det avtalt at jeg skulle møte Marco. Jeg var veldig spent, men samtidig var jeg litt lettet også da det ikke var noen filmkamera rundt oss. Det er alltid en stressfaktor.

Marco kom til hotellet, der jeg bodde, sammen med sin bestemor. Allerede ved første øyekast så  jeg en nervøs og usikker liten gutt. En litt rar lukt møtte meg da jeg gav han en klem, en blanding av svette og gammel parfyme. Øynene hans hoppet fra sted til sted, først på meg, deretter rundt omkring på hotellet og tilbake på meg. Hendene hans ristet litt. Jeg hilste på ham, og fikk stammet frem at jeg var meget takknemlig for at han ville møte meg. Jeg prøvde å roe han ned med å fortelle at jeg kun ønsket å danne meg et mer tydelig bilde av hvordan min, vår biologiske mor egentlig var.

Han roet seg litt ned da jeg fortalte litt om min reise og mine opplevelser. Bestemoren satt ved siden av hele tiden og nikket og fulgte nøye med på samtalen.

I stedet for å ta opp tema biologisk mor med en gang pratet vi først om livet hans og hans interesser. Øynene hans lyste opp da vi pratet om sykkel. Han viste meg stolt frem et bilde av sin sykkel fra sin telefon. Morsinstinktet slo rakst til da jeg klart å påpeke at han ikke hadde hjel. Herregud..

Da jeg kommer inn på temaet, Carmen, ble han helt stille. Han får frem et han ikke husker så mye og ser deretter på sin bestemor. Jeg skjønner at jeg må henvende meg til henne.

” Hvordan var Carmen som omsorgsperson for Marco ? ”

Bestemoren svarte:

” Ønsker du å vite sannheten ”

Jeg svarte at det var meningen med hele denne reisen å få alle svar.

Hun trakk pusten pust og sier rett ut at Carmen ikke var en god omsorgsperson. Da hun dro fra Marco, var han bare to år. Bestemoren og faren til Marco har passet på han siden den dagen. Bestemoren fortalte videre at Carmen hadde brukt vold mot Marco, og at bestemoren var i grunn fornøyd da hun dro fra dem.

Jeg tittet forsiktig bort på Marco, og ser at han har blanke øyne. Jeg nikket og takket henne for informasjonen.

Inni meg var det kaos. Jeg kjente at jeg ble sint og lei meg. Men dessverre bekrefter Marco sin historie at historien gjentar seg.. Når barnet er ca. to år forlater Carmen barnet. Det er helt sykt.

Etter møte med Marco og det han fortalte, skjønner jeg at han har et tøft liv.

Jeg fikk kontaktinformasjonen hans og sier at jeg en dag skal ta kontakt med han. Det skal jeg.

Dersom Marco en dag ønsker å ta en utdannelse, kommer vi trolig til å støtte han økonomisk. Det var noe i øynene hans som traff meg.

I morgen skriver jeg om det andre møte med min halvbror.

1. Jeg måtte sette på pauseknappen da du møtte din biologisk far. Jeg så ikke noe gjennom tårene
2. Programmet skulle vært mye lengre. Jeg lurer fortsatt på mange ting.
3. Nå har jeg bare et behov for å sende deg en melding for å si: Jeg har akkurat grått ca. like mye som Mjøsa rommer i volum
4. Jeg satt i stuen og strigråt. Tilslutt spurte mannen min om alt stod bra til med meg.
5. Du er tøffere enn toget !
6. Dette var altfor tøft å se på for en gravid kvinne
7. Jeg har ikke grått så mye på lenge som jeg gjorde da jeg så din episode. Snørr og tårer om hverandre.
8. Jeg håper du er skikkelig stolt over deg selv og din historie. Jeg kjenner jeg blir stolt jeg også, av å kjenne deg
9. Det er sjelden jeg sitter alene på en onsdagskveld og kjenner tårene presse på.
10. For en utrolig sterk og nydelig historie. Jeg er så stolt av deg. Har bare lyst til å gi deg en klem

Dette er noen av mange koselige kommentarer jeg har mottatt fra kjente og ukjente !

TUSEN TAKK !!!