Min biologiske mor har fått 16 barn !

” Du tuller nå ? ” 

Jeg husker så godt sekundende som ble til minutter. Det føltes som en evighet da jeg satt i bilen og ventet. Programleder, Geir hadde gått i forveien for å finne biologisk mor. Jeg svettet på hendene og hjerte banket raskt. Hva var det jeg ønsket å finne ut av?Jeg hadde på forhånd alle spørsmålene i hodet, men akkurat der og ta gikk tankene bare i spinn. Det føltes som jeg ikke klarte å tenke helt klart. Jeg visste at om litt ville jeg trolig møte biologisk mor. Dette var et øyeblikk jeg hadde ventet på i 30 år. Ut av bilvinduet så jeg noen søte små barn. Klærne var skitne, øynene nysgjerrige, men de smilte. Blikkene våre møttes og jeg ble rørt. Jeg trakk pusen dypt og prøvde å holde tårene tilbake. Tanken streifet meg der og da at jeg kunne vært et av de barna som jeg nå stirret på.

Øynene mine beveget seg raskt for å danne meg et bilde over hvor vi egentlig var. Vi befant oss midt i jungelen. Stedet var helt øde og forlatt. Det var som en konsentrasjonsleir. Bygningen var slitt og gammel og det var mange små dører som ledet inn til små rom. Det tok ikke lang tid før vi som reisefølge trekk til oss oppmerksomhet. Det kan jeg i grunn skjønne. Det er ikke nok hver dag det kommer to store biler med kamerafolk til dette stedet. Flere mennesker samlet seg rundt bilen. De vinket og smilte. Jeg prøvde etter beste evne å virke rolig, så jeg smilte og vinket tilbake.

Plutselig så jeg Geir komme mot bilen vår. Jeg prøvde å tolke uttrykket i ansiktet hans. Han virket fornøyd. ” kom ut av bilen Andrea, sa han.

Jeg hoppet spent ut av bilen og satte meg på en stein ved siden av han.

” Vi har funnet din biologiske mamma. Du har trolig rett i det du sa om at hun har levd et tøft liv. Hun har fått 16 barn, hvorav tre har gått bort på grunn av sykdom. Hun husker deg og hun vil gjerne møte deg”, sier Geir.

Tankene mine stoppet helt opp. Jeg skjønte ikke helt hva han sa. Tullet han, tenkte jeg. Har min biologisk mor fått 16 barn. Det er jo helt sinnsykt ! Jeg vet faktisk ikke om jeg skal le eller gråte, men tårene kommer ukontrollert. Jeg var glad for at vi hadde funnet henne og at hun ønsket å møte meg. Men jeg kjente også veldig på en følelse av skuffelse fordi jeg følte meg så lite spesiell. Jeg hadde tatt denne lange reisen for å møte henne og hun hadde fått 16 barn !

Jeg tok meg raskt sammen og jeg nikket bekreftende at jeg ønsket å møte henne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da var episoden sendt – For en respons !

Bildet: tv2.no

VET IKKE HVOR JEG SKAL STARTE 

I kveld satt jeg i stuen hjemme med min mann og mine to eldste barn. Lysene var tent og vi satt der alle fire klare til å se episoden.

For å være ærlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Jeg er fortsatt litt satt ut over all oppmerksomheten og den enorme støtten og engasjementet folk viser. Hele kvelden har det tikket inn meldinger på telefonen og Facebook. Tusen takk til alle som har sett på episoden og til alle som har sendt støtteerklæringer. Det varmer. Jeg får nok ikke svart alle i kveld, men skal prøve å svare alle.

Historien er spesiell, men det viktigste for meg er at den ender godt !

Det spørsmålet alle stiller til meg er : Angrer du på at du dro ?

Svaret er nei. Jeg angrer ikke en dag på at jeg dro. Reisen var helt unik ! Og det er noe eget med å få svar og en forklaring på hvorfor ting ble slik de ble.

Det er deler ved historien jeg aldri kommer til å forstå. Hvordan en mor kan få 16 barn og forlate alle sammen ? Det er helt uforståelig for meg.

Jeg så episoden om igjen helt alene i stuen midt på natten.. og da kom tårene. Jeg er veldig stolt over meg selv. Jeg er stolt over at jeg turte å dra og oppsøke det ukjente. Jeg er stolt over at jeg kjente på alle følelsene i kroppen !

Tusen takk til Worner Bros og programleder Geir ! Dere gjorde at jeg lo like mye som jeg gråt i løpet av turen ! Det ble en uforglemmelig tur på alle måter.

Jeg må hente meg litt inn før jeg kommenterer konkret episoden !

PURA VIDA !

 

 

TV 2 i dag kl.20.00 ! Min historie !

Bildet: Fra Nordstrand blad

ONSDAG 20.03.19 kl. 20.00 

I dag er dagen hvor min historie skal deles med hele Norge !

Pressen har også fanget interesse for historien. Bildet er fra gårsdagens artikkel i Nordstrand blad.

Ja, det er skremmende. Men samtidig kjennes det fint å kunne dele denne spesielle historien med mange mennesker. I reklamen på TV 2 ser alle at det var en meget emosjonell reise for meg, til tider meget smertefull. Det er disse følelsene som jeg synes er litt skremmende og ubehagelig å dele med offentligheten. Men samtidig håper jeg på at det bidrar til å vise at det er helt greit å vise følelser. Tårer er språket fra hjertet. Motivasjonen min for å reise tilbake til Costa Rica hadde jeg i bakhodet hele tiden. Jeg ønsket så sterkt å få svar på som hva som skjedde med meg da jeg var fire år. Hvorfor kom jeg og mine to yngre søsken på barnehjem ?

Jeg håper seerne blir tatt med inn i historien og blir med på denne reisen, både emosjonelt og det faktiske søket etter biologiske foreldre. Costa Rica er også et fantastisk vakkert land.

Jeg setter meget stor pris på tilbakemeldinger om hva seerne sitter igjen med etter å ha sett episoden !

” Habia una vez una pequeña niña que tenia 4 añitos. Pero esta pequeña niña no podia jugar normalmente como el resto de la mayoria de los niños lo hace.
Cuando cumplio 5 añitos su mision en la vida era cuidar de sus 2 hermanitos mas pequeños.


Despues de 30 años esta pequeña niña salio a buscar respuestas.

Que paso con ella? Porque fue enviada a un orfanato? ” 

Psykolog Per-Einar Binder om identitet

 

 

 

Psykolog Per- Einar Binder prater om sin neste bok ” Hvem er jeg ? “

Per- Einar Binder en psykolog med videre utdanning innen tre spesialiteter; Klinisk voksenpsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi og intensiv psykologi.

Han jobber nå som forsker og underviser ved Universitetet i Bergen. Han er professor ved Institutt for klinisk psykologi ved Det psykologiske fakultet. Han er nå aktuell med sin nyeste bok ” Hvem er jeg ? Om å finne og skape identitet ”

Jeg har lest boken og anbefaler den virkelig. Mandag fikk jeg gleden av å høre på han under åpen temakveld på Litteraturhuset i Oslo.

I boken bruker han intervju metoden. Han intervjuer fem personer for å fortelle og illustrere hvordan hver livsfortelling til personene gir form til identitet gjennom levd erfaring. De fem anonyme personene som går igjen i boken er i alderen 20 – 75 år og alle er på ulike stadier i livet med ulik bakgrunn.

Binder nevner at det å finne og skape identitet er et prosjekt som aldri tar slutt.

Selv om boken er skrevet av en psykolog er språket lett og meget forståelig. Jeg liker at han trekker inn noen egne historier fra hans oppvekst. På den måten sitter leseren igjen med en viss forståelse av hvem forfatteren er.

Binder deler boken inn i fire deler. Del 1 handler om den personlige identitetens anatomi. Del 2 omhandler identitetens opprinnelse i barndommen. Her legger han vekt på at det man opplevde i barndommen blir med deg videre på en eller annen måte. Og denne anerkjennelsen er viktig i følelsen av hvem man er. Del 3 handler om ungdomstid og hvem skal jeg bli ? Siste del handler om voksenliv og aldring.

I spørsmålet; Hvem er jeg ? , er det viktig å stille spørsmålet : Hva er det viktigste tingene som har skjedd i livet mitt ? og hvordan har dette påvirket meg ?

Jeg vil avslutte med noe Binder sa i dag;

” Personlig identitet formes som en samling av fortellinger ” 

Min reise til Costa Rica i juni 2018 utgjør en egen fortelling i mitt liv som på mange måter Binder kaller et vendepunkt ! Fra å leve i uvitenhet til å få svar.

Tusen takk for dagens inspirasjon ! Les boken !

 

 

 

TV 2 kick off – Sporløs 2019

TV2 ” Kick off ” 

I går var det endelig klart for ” Kick off ” for Sporløs 2019 !

I regnet trippet jeg over sølepyttene. Etter litt leting i Bjørvika fant jeg frem til TV2 bygget. Det tok ikke lang tid før deltagerne kom i prat. Jeg tror alle var nysgjerrige på hverandre og på historiene. Det ble stor jubel da programleder, regissør og kameramenn også dukket opp.

Det var veldig godt å få møte de andre deltagerne i programmet. Alle hadde vært på livets reise og det var nettopp det vi delte. Jeg satte veldig stor pris på at vi fikk pratet om det vi hadde opplevd og delt tanker og følelser med hverandre.

Vi fikk tips og råd knyttet til presse, generell info og ikke minst fikk vi alle se hver vår episode for første gang. Jeg kan kun nevne noen få stikkord som beskriver følelsen jeg hadde etterpå:

sterkt, nakent, sårbarhet, usikkerhet, nært og sannhet !

 

Terningkast : 6 

Min episode blir 20. mars 2019 kl. 20.00 på TV2 

Identitet – skape sin vei

IDENTITET- SKAPE SIN EGEN VEI 

Selve ordet identitet kommer fra det latinske ordet ” idem ” som betyr det samme.

Søken etter personlig identitet er noe mange er opptatt av. Identitet handler i stor grad om å finne sin egen vei i livet. Men hva om man ikke vet hvor veien startet ? Det er ofte tilfelle for mange adoptivbarn. Det er en mulig forklaring på hvorfor flere adoptivbarn sliter med identitet og om å finne seg selv. Jeg kjenner flere adoptivbarn som har det spesielt vanskelig i tenårene fordi man kjenner på å ha ett ben i fødelandet og det andre benet i Norge. Men de vil ikke gå i samme retning.

Er identiteten vår medfødt ? Den essensialistiske identitetsoppfatning går ut på at identiteten er fast, og at den ikke kan endres eller påvirkes av ytre faktorer. Det motsatte er at identiteten ikke har en fast kjerne, konstruktivistiske identitetsoppfatning. I følge denne oppfatningen endres og utvikles identiteten overtid fordi den påvirkes av relasjonene til menneskene rundt oss.

Noen tror også på en middelvei: noe av identiteten av fast, men mye kan endres over tid.

Jeg har vært tydelig på at jeg ikke har vært klar for å møte mine biologiske foreldre før jeg var 35 år. Hovedgrunnen til denne følelsen var at jeg rett og slett ikke følte meg moden nok til å konfronteres fortiden før jeg selv var godt voksen. Det var først da jeg langt på vei hadde funnet ut av min egen identitet.

Jeg er trygg på at min livshistorie, herunder adopsjonshistorie, er med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

Det som er et stort spørsmål for meg er hvorvidt denne tilbakereisen til Costa Rica har påvirket min identitet og i så fall i hvilken grad. Det får tiden vise.

 

 

 

Før og etter ?

Før og etter adopsjonen

Tema adopsjon kan ofte forbindes med noe alvorlig. Det er noen ganger jeg spør meg selv : Hvordan ville livet mitt vært dersom jeg ikke hadde blitt adoptert ?

Nabolaget Bekkelaget – Barrio de St. Gabriel

Comida típica, Gallo Pinto – Nasjonalretten i Norge, Fårikål

La Playa Conchal  – Stranden på Ulvøya

Planta de banano – Banan i Norge etter noen dager hjemme.

Piza con queso – lager med ost

På barnehjemmet var en av mine eiendeler en liten bit med Parmesan ost.  I Norge passer jeg alltid på å ha et lager med ost.

Cocodrilos – Det nærmeste jeg kommer en krokodille i Norge er denne.

  1. Continue reading “Før og etter ?”

Er det egoistisk å lete etter sitt opphav ?

Egoistisk eller ikke ? 

I går kom jeg over en artikkel som var publisert i Stavanger Aftenblad 27. november 2018. I artikkelen ble den anerkjente norske sosialantropologen, Signe Lise Howell  intervjuet. Signe Lise Howell har utdannelse fra University of London og tatt en doktorgrad ved Oxford University. Professoren begynte i 1990 årene å forske på et av antropologiens største tema, slektskap. Gjennom empirisk forskning har hun forsket på internasjonal adopsjon og ideer om slektskap i Norge. I 2007 mottok hun Forskningsprisen ved Universitetet i Oslo.

Det fremkommer av intervjuet at forskeren Howell mener det er egoistisk å lete etter sitt biologisk opphav. Hovedbegrunnelsen for denne påstanden er i følge Howell at det viktigste er hvem man lever sammen med og miljøet. Howell uttrykker i intervjuet at det er relasjoner som etableres i familien som er betydningsfulle.

Forskeren sier videre at hun ikke ser det store poenget med å lete etter biologisk opphav når det er adoptivforeldrene som gir barnet den virkelige omsorgen og kjærligheten til barnet.

Jeg har vært i kontakt med professoren, Howell, og hun uttrykker at selve ordet egoistisk kan oppfattes litt sterkt. Men at hun mener at det å søke etter biologisk familie ofte er lite gjennomtenkt fra adoptivbarnet side, men mer for å tilfredstille egen nysgjerrighet.

Det var flere adoptivbarn som reagerte på artikkelen fra Stavanger Aftenblad. En av de som tok til motmæle var adopterte, Cathrine Toft, som er adoptert fra Sør- Korea. Hun var ikke enig i påstanden om at det er egoistisk å lete etter biologisk familie. Toft mener at det å søke etter biologisk opphav ikke har noen sammenheng om hvordan barnet har hatt det i Norge.  Hun uttrykker også at alle adopterte ikke kan puttes i en bås og kalles egoister, selv om de ønsker å oppsøke biologisk familie.

Hva med min reise ? 

Jeg forstår påstanden og er tildels enig med professor Howell. Jeg kjente på følelsen av egoisme da jeg bestemte meg for å dra til Costa Rica for å oppsøke biologisk foreldre. Mye av denne følelsen var nettopp av hensyn til hva mine foreldre i Norge ville si og føle. Men samtidig kjente jeg på at jeg som voksen kan selv bestemme om jeg ønsker å oppsøke biologisk familie. På en annen side er det noe helt annet med de som er igjen i Costa Rica. De tok en avgjørelse for mange år siden som de kanskje er ferdige med.  Det er flere som mener det er egoistisk å bare trappe opp tretti år etterpå og si hei til biologiske foreldre. Det er flere historier hvor foreldrene ikke ønsker å bli funnet for eksempel dersom ingen vet om at barnet er satt til adopsjon. Hvordan familien eller biologisk familie vil reagere når barnet vil oppsøke biologisk familie vil nok variere mye.

Det jeg ikke er enig med Howell er at hun ikke ser poenget med å oppsøke biologisk foreldre. For min del så husker jeg så mye. Og det jeg ikke husker ønsker jeg å få svar på. I løpet av disse tretti årene i Norge har spørsmålene blitt flere og tydeligere for meg. Det at jeg har tatt en avgjørelse på at jeg ønsker å oppsøke biologisk familie, mener jeg ikke kan karakteriseres for egoistisk. For min del har det vært et veloverveid valg og med rett motivasjon; nemlig å finne svar på alle spørsmål om hvordan mine første leveår var og en forklaring på hvorfor adopsjon ble den endelige løsningen på historien. Jeg har aldri vært i tvil hvem mine foreldre er. Det er de som hentet meg på barnehjemmet og som siden har gitt meg ALT annet enn selve fødselen.

 

 

Noen fakta om adopsjon

ADOPSJON

–  Å adoptere betyr ” å ta til seg et barn som sitt eget “

– I Norge er det i dag tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt 

– I fjor kom det bare 95 barn til Norge fra de tre foreningene. Dette er det laveste tallet siden 1979. 

– Barna kommer først og fremst fra Colombia, Sør- Korea og Sør-Afrika. Det var et klart flertall av barna som kom til Norge som var under 2 år ved ankomst. 

– Det er Barne, ungdoms- og familieetaten ( Bufetat ) som skal godkjenne familier som vil adoptere 

– Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ( Bufdir ) er Norges sentralmyndighet for adopsjon. De er også klageinstans dersom en adopsjon ikke blir godkjent i Bufetat

– 1. juli 2018 trådte ny adopsjonslov med tilhørende forskrift i kraft. 

– Det foreligger et forslag om endringer i adopsjonsforskriften § 1 fjerde ledd. Forslaget til endring går ut på at det skal være en godkjenningsramme ved adopsjon og ikke at søkerne må godkjennes for både ett barn under 5 år og søskenpar. Forslaget innebærer at søkerne kan velge mellom å bli godkjent kun for ett barn eller om de også ønsker å bli vurdert for ett barn og/ eller søsken. 

– Et mål for dagens regjering er at de skal arbeide for å gjøre adopsjonsprosesser raskere og enklere både utenlands og innenlands. 

– Alle adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om sin biologiske bakgrunn. Dette må fremmes skriftlig til Bufdir. 

– Både gifte par, samboere og enslige kan adoptere. Det varierer fra land til land hva som godkjennes. 

– En adopsjon koster ca. 200 000 kr. Når barnet har kommet til Norge får foreldrene en statlig adopsjonsstøtte på ca. 96.883 kr. 

 

Typisk norsk…

Det er typisk norsk å gå på tur ! 

Jeg kom til Norge da jeg var seks år gammel. Det tok ikke lang tid før jeg ønsket å bli norsk. Jeg ønsket ikke å ha noe med Costa Rica å gjøre i løpet av min barndom. Nå var jeg kommet til et nytt land, og mine foreldre ønsket naturligvis at jeg skulle lære meg alt som nordmenn står for. 

Det var ingen helger som skulle brukes til å ikke gjøre noe. Var det vinter måtte alle ut på tur. Ett av mine første uttrykk var trolig; Ut på tur, aldri sur!

Dersom solen trengte igjennom skylaget, var det bare å komme seg raskest mulig ut på tur. Det var best å gå ut i naturen, helst med ski på bena, sekk på ryggen med kakao, pølser, appelsin og Kvikk Lunsj. Alle virket så utrolig fornøyde bare solen varmet litt. Jeg kom fra 40 varmegrader i Costa Rica til -10 grader i Norge.. Snø hadde jeg aldri sett før. Det var klart et sjokk for meg. 

Årene gikk og jeg lærte meg både ski, slalom, telemark og gleden av vinter og snø. 

Og hva gjorde jeg i dag..? Jo, jeg tok med alle barna ut på tur med sekk, kakao, Kvikk Lunsj, vedkubber til bål og pølser. Etter tretti år i Norge er jeg kanskje typisk norsk? – som liker å gå på tur ut i naturen !